Look at the driver next to me

Av og til tek eg meg sjølv i å vurdere andre ut frå korleis dei ser ut. Kva for klede dei går med, korleis dei har sminka seg, korleis dei ser ut på håret og korleis dei oppfører seg eller rører seg.

Det er ikkje så ofte eg ser ned på folk ut frå desse tinga; som regel ser eg berre på dei og lurer på kva som får dei til å kle seg akkurat slik som dei gjer, og om dei verkeleg synest at det som dei sjølve har plukka ut av skåpet om morgonen er pent eller praktisk.

I dag såg eg for eksempel to jenter i slutten av tenåra som gjekk med falske augevipper. Kortid vart det noko å bruke på ein kvardag? Er det verkeleg verdt det å bruke eit kvarter ekstra på badet om morgonen for å få augevippane til å hengje på?

Ho eine som hadde falske augevipper hadde i tillegg platinablondtbleika hår med tydelege extensions. Slitt platinablondtbleika hår som såg tova ut. Huda hennar var på den øvre enden av brunheitsskalaen, altså langt over det du finn frå naturen si side på ei vanleg, norsk, blåaugd jente. Ho laga trutemunn heile bussturen (altså i meir enn tjue minutt), noko som fekk huda rundt leppene til å bli kvit og stå i sterk kontrast til resten av andletet hennar, der to mørkebrune, påteikna augebryn fekk henne til å sjå himmelfallen ut. To tynne, tightskledde bein kom ut under ei diger dunjakke, før dei forsvann igjen ned i eit par lysebrune UGGs-imitasjonar.

Eg kika på henne sånn halvvegs diskret. Trass i alt så stirra jo ho på meg og, så eg var ikkje så flau over å sjå på henne. Eg trur vi begge forstod at vi like gjerne kunne ha kome frå to ulike planetar. På hennar planet ville det då ha vore påbode å bruke minst ein time på badet kvar morgon. Vinterbleik hud ville ingen ha høyrt om, og det hadde ikkje spelt noka rolle om du fraus om vinteren, så lenge du hadde på deg tights for å vise kor tynne bein du hadde.

Slik som ho såg på meg vil eg tru at ho tenkte det stikk motsette om meg, der eg sto i pysjbukse (tatt utanpå dongeribuksa for å unngå å fryse), lue med lyseblå dusk (for ikkje å fryse, det óg), mormor si handveske (som liknar mest på ein bag) frå 70- eller 80-talet, og utan sminke. Eg trur nok at ho tenkte sitt om korleis eg såg ut, og eg lurer litt på om ho hadde endra oppfatninga si dersom ho hadde sett at eg eigentleg hadde på meg skjørt, bluse og høghæla pumps, og at eg tok på maskara med ein gong eg kom på jobb.

Og det får meg til å tenkje på om eg hadde kome til å endre mi oppfatning av henne dersom eg hadde følgd henne rundt ein heil dag.

Vi likar jo å tru at folk er slik som dei er når vi ser dei for fyrste gong, men kor ofte stemmer det eigentleg med røynda?

We live in a beautiful world

Eg forstår ikkje heilt kvifor det må vere slik at eg må leite etter dei positive tinga i livet, medan dei negative tinga verkar som dei er limte fast på nasen min.

Eg sa jo at eg ikkje hadde fått sjokoladekalender av mamma. Eg tok feil. Då eg kom på jobb og skulle finne fram skattekortet mitt som mamma hadde sendt med ein mann frå jobben til pappa, så oppdaga eg at der låg ein sjokoladekalender inni kakeforma mi. Det kunne jo vore heilt supert og vel og bra, det, hadde det ikkje vore for at eg (berre fem minutt før!) hadde bestemt meg for å ikkje ete meir godteri før juleferien!

Dermed fekk Geir seg sjokoladekalender, medan eg må ta til takke med mandlar. Noko som forsåvidt er heilt greitt.

I dag føler eg at eg endeleg er nokonlunde frisk att etter natt til søndag. Då låg eg i meir enn tolv timar og spydde, og eg besvimte 6-7 gonger i løpet av natta. Det var ikkje kjekt på nokon som helst slags måte, og heile måndag hadde eg hovudverk og vondt i heile kroppen.

Elles, så har eg mista lommeboka mi, IGJEN. Eg vert sprø..

A family is a circle of friends who love you

Adventstida er i gong. Hittil (altså dei to første dagane) har eg vore grusomt variabel i formen.

Første desember var eit tankehelvete, og eg klarte ikkje å sjå det positive i noko som helst. No for tida, sidan eg til vanleg føler meg ganske ok, er det heilt rart å ha desse dagane der alt går på trynet. Dagar der eg ikkje kan gå på butikken utan at tårene renn, og eg kjenner meg så altoppslukande, frykteleg einsam.

Eg spør folk om dei vil finne på noko saman med meg, men anten får eg ikkje svar, eller så er dei opptekne. Det er sjølvsagt lov å vere oppteken, men på slike dagar snur tankane mine på alt, slik at eg sit her med ei kjensle av at ingen er glad i meg. Heldigvis redda Geir dagen ved å kome ned og snylte på middagen min. Om ikkje anna, så vart eg i alle fall nyttig.

Andre desember var langt betre. Eg starta med ein god kopp te, litt havregrynsgraut (med eplesylte i. Nam!) og koseleg samtale med Luna og Håvard. Seinare laga Luna og eg taco, som vi åt medan vi såg Corpse Bride. Eg elskar den filmen!

Etterpå kom Geir ned ein tur for å få seg mat og øl, og vi kosa oss med å delta i julekalenderkonkurransar på nettet medan vi åt sjokolade og drakk mjølk. Love it!

Ja, apropos julekalender: Eg er diverre ikkje blant dei heldige som har fått sjokolade- eller pakkekalender i posten av mor si. Eg har heller ikkje nokon snill kjærast som insisterar på å vise meg kor glad han er i meg ved å gi meg ein presang kvar dag i heile adventstida (neida, eg er ikkje bitter, berre litt misunneleg).

Først var eg ganske lei meg for at eg ikkje hadde kalender. Det handlar ikkje om at eg vil ha presangar eller dyre ting eller noko, det er berre det at eg ser på ein kalender som eg får av nokon andre som eit slags teikn på at denne personen er glad i meg, eller bryr seg om meg. Og det er jo koseleg. Sidan første desember var ein drittdag for meg, så brukte eg sjølvsagt mykje tid den dagen på å sukke over at ingen brydde seg nok om meg til å lage kalender til meg (eg veit jo at det ikkje stemmer, men det klarte eg ikkje å tenkje då).

Heilt til eg kom på at eg jo faktisk ikkje hadde laga til nokon kalender for nokon eg er glad i heller. Sidan eg har svært begrensa budsjett, måtte eg finne på noko enkelt, men samstundes fint.

No skulle eg svært gjerne hatt kamera, slik at eg kunne vist dykk: kvar dag lagar eg eit fint kort som eg pyntar med litt glitter og snømannar og nissar og denslags. På kortet skriv eg eit koseleg sitat eller kort dikt som eg likar. Så festar eg kortet på kjøleskåpet slik at dei eg bur med kan sjå på det og lese når dei står opp, og såleis få noko positivt heilt på starten av dagen.

Høyrest ikkje det bra ut?
Kva slags julekalender har du i år?

Baby, I'm in the mood for you

Kim overfalt meg heilt plutseleg under Rockoffen, og eg visste ikkje korleis eg skulle reagere, der eg låg med beina i vêret med skjørt på meg. Så eg berre lo, eg.
(Bilete: Oda)

Eg er tilbake i Bergen, eg har funne att lommeboka mi, og eg har fått meg jobb! Altså på Instinct på Åsane Storsenter. Folka der er fantastisk greie, og til og med kundane er høflege og kjekke. Positivt!

Samstundes blir eg galen av rotet her heime, og han eg vil ha planlegg noko som gjer at eg blir lei meg. Eg blir ikkje lei meg fordi han planlegg det, for det er ein superfin ting, men fordi han tydelegvis ikkje vil ha meg med. Årh, det er ikkje noko kjekt, og i alle fall ikkje når eg ikkje tør å ta det opp...

Eg må leggje meg tidleg i dag. Og eg må slutte å vere lei meg. Og slutte å ete kamferdrops. Og å klage.

Han får vite kor bra dette eigentleg er

Geir og meg frå ein fest i juni. Om å gjere å sjå søtast ut. Eg synest at han vann. (Bilete: Hallvard Skårhaug)

Brått er helga her. Veka har gått i eitt, med undervisning, filmsjåing (Drag Me to Hell gav meg lyst til å gøyme meg under sofaen) og trening. Etter turnen på onsdag gjekk eg med gangsperre i to dagar. Herleg å kjenne at eg har gjort noko vetig!

I går vart eg med Geir og Merete på Q-prisutdeling på Sandane. Geir fekk ta imot publikumsprisen for Vegar (verkeleg fortent!), og eg fekk stavre meg opp på scena, heilt i ørska, for å ta imot ei jakke.

Eg vann nemleg ei boblejakke på inngangsbilletten min. Med det same dei sa at det skulle vere loddtrekning, tenkte eg "Jaja, eg vinn jo ikkje uansett". Og då dei heldt opp den første premien (altså ei mørkeblå, glinsande boblejakke) rakk eg akkurat å tenkje "Usj, den der vil eg ikkje ha" før dei trakk ein lapp og sa at "vinnaren er rosa lodd nummer 35".

Eg raudna (det kjendest i alle fall slik ut), smilte flau og reiste meg opp. Sjølvsagt var det mykje vanskelegare enn eg hadde tenkt å komme seg fram til scena, så pulsen min steig i taket der eg streva med å finne vegen mellom stolar og bord og videokamera. Tanken på at heile greia faktisk vart filma gjer at eg blir litt flau igjen.

No har eg i alle fall fått styrka mi hypotese om at alt som skjer er det motsette av det eg tenkjer skal skje.

Og så har eg gløymd telefonen min hos Geir. Det er jo typisk...

You would think by now I'd know where I'm gonna end up

Eg har mista lommeboka mi. Det er jo ei typisk greie for min del, og spesielt sidan eg blei nøydd til å reise heim til Eid i går. Det resulterte i mykje ekstrastress for å få tak i billett til båten, og eg rakk akkurat å kome ombord.

På fredag var eg på forumtreff (ja, eg er kanskje ein smule nerdete no og då), noko som var veldig kjekt, men dessverre førte til ei stygg fyllesjuke på laurdag.

No driv både mamma og eg og siklar på Jimmy Choo-kolleksjonen til H&M, og irriterar oss over at alt er utselt. Men samtidig veit eg at eg ikkje har pengar, og at skoa truleg er for store til meg uansett, så då gjer det ikkje så mykje likevel. (Det betyr ikkje at eg seier nei viss nokon vil spandere på meg!).

I dag har eg vore på jobb på skulen. Dagane går eigentleg ganske raskt når ein er lærarvikar, men eg merkar at eg treng litt meir søvn enn eg har fått i helga. Reknar i alle fall med at veka skal vere over in no time.

For alt eg vet sprang eg i ring

Det er heilt utruleg kor vanskeleg det skal vere å hugse å hengje opp kle. Eg trur eg gløymer klesvasken om lag halvparten av gongane. Som oftast kjem eg på det utpå kvelden ein gong, men av og til går det så lang tid at eg berre blir nøydd til å vaske kleda ein gong til.

Eg plar vaske kle så tidleg på dag at eg teoretisk sett skal få høve til å hengje dei opp før det har mørkna om kvelden. Det er ikkje det at eg MÅ kunne hengje dei opp midt på dagen, men det er berre veldig mykje kjekkare å gå ned i kjellaren når det ikkje er bekmørkt.

Jepp, eg kom nett på at eg sette på ei vask i dag tidleg, så no må eg altså ned i kjellaren og hente ut kleda. I kjellaren vår er det kaldt, mørkt, støvete og skummelt. Slik:

Du ser vaskemaskina og tørketrommelen heilt borte i enden der. Der borte er det ikkje noko lys, og i tillegg går det ein heilt mørk gang bortover til venstre. Eg vågar aldri å sjå inn der, men eg trur der er ei trapp. Dessutan ligg der fuglefjør på golvet, og vindauga er knuste. Ikkje kan eg late døra stå opa bak meg, heller, for då slepp katten ut. Grøss!

Menmen, eg klarte då å få med meg klesvasken denne gongen óg.

Don't try to change my mind

Helsike så dårlig jeg er til å få i meg mat!
I går spiste jeg to brødskiver, og i dag har det blitt en tunfisksalat og litt potetstappe. Hva skal liksom det forestille? Fra i morgen av skal jeg skjerpe meg grundig, det er i alle fall helt sikkert! Uansett hvor dårlig matlysten er, uansett hvor kjedelig det er å lage mat, så skal jeg spise et fornuftig antall måltider med fornuftig mat.

Forhåpentligvis hjelper det litt at jeg har handla i dag, da. Jeg gikk først hele veien til Danmarksplass for å kjøpe mye rart, men endte opp med knagger, appelsinjuice og ferdigkake. FY! Knaggene funker bra, da. På vei hjemover gikk jeg innom sånn ca alle matvarebutikkene, og sammenligna prisene på forskjellige produkter. Det er faktisk sånt som man må gjøre når man bare har bittelit penger å klare seg på. I alle fall fikk jeg da kjøpt litt nødvendigheter, og turen tok omtrent fire timer. Altså gikk jeg sånn ca tre av timene inne på butikkene. Dæven.

Resten av dagen har blitt brukt til mye koping og litt antrekksprøving og diverse. Jeg kom på at jeg kjøpte en kjole i London, som jeg nå egentlig ikke føler er helt meg.



Er den fin på meg?
I alle fall, så vurderer jeg å selge den, så hvis du har lyst på, så er det bare å skrike ut. Prislappen henger på enda (den er fra H&M og koster vel en hundrelapp her i Norge. Men jeg kjøpte den for 7.99 pund).

People stands and confirms

Jeg har altfor mye fritid nå. Det positive med det er at jeg får gjort mye husarbeid som jeg ellers ikke hadde orka, men problemet er jo at jeg kjeder ræva av meg. I dag har jeg (inspirert av Yvonne) registrert meg på Photoshop.com og prøvd meg litt på bilderedigering. Jeg har aldri gjort sånt før, og har egentlig bare testa ut hvilke muligheter jeg har. Brukte noen gamle bilder som var forholdsvis enkle, men av litt dårlig kvalitet. Original til venstre, resultat til høyre:



Kunne helt sikkert funnet på noe bedre, men jeg gikk lei. (Og ja, jeg er klar over at der er en mørk flekk oppe til venstre på begge bildene, men redigeringsverktøyet nekta å ta den bort slik jeg ville)

Nå har jeg lyst på kake eller gele eller et eller annet som er godt. Det spørs om jeg må bruke litt penger, for jeg kan jo bare unnskylde det med at det er farsdag i dag. Stakkars pappa, forresten, som ligger hjemme med influensa..

So forget about it girl

Okei, nå er klokka halv sju. Om morgenen. Jeg har ikke sovet ett sekund, og nå er jeg selvsagt ikke trøtt lenger heller, så jeg får vel bare sitte her til noen er dumme nok til å finne på å stå opp og holde meg med selskap.

I dag har jeg vært på spontanhastedate med Carl. En internettfyr som jeg ikke husker om jeg har fortalt om før. Vi drakk i alle fall øl (som han spanderte siden jeg ikke eier nåla i veggen) og røyket Petterøe's mild og hadde en hyggelig samtale. Innimellom ble vi avbrutt av en tynn, godt voksen dame som hadde platinablondt hår og det mest skrukkete, fakebrune ansiktet jeg noen gang har sett. Jeg prøvde å la være å stirre, men det var innihelvete vanskelig, og da hun i tillegg tok på meg idet hun gikk forbi meg, DA holdt jeg på å dø eller noe. Det var i alle fall ekkelt. Fake tan generelt er faktisk ganske ekkelt.

Etterpå dro jeg på besøk til Steven. Jeg hadde bare tenkt til å holde ham med selskap siden Vegar er bortreist og Geir er på fylla (eller noe), men han greide jammen å lure meg til å se skrekkfilm (Paranormal Activity). Jeg får frysninger bare jeg tenker på den, selv om den egentlig ikke var superbra. Problemet mitt er bare at den traff jævlig bra på husreddheten min. Altså måtte Steven følge meg på kjøkkenet etterpå da jeg skulle ha meg mat, og han måtte vente utenfor da jeg gikk på do. Jeg HATER følelsen av at det er noe(n) bak meg, og nå har jeg hatt den følelsen i mange timer i strekk.

Jeg trenger vel kanskje ikke å si at jeg ikke turte å gå hjem alene. Så nå sitter jeg i senga til Geir, siden han likevel er borte. Jeg må egentlig noe jævlig på do, og jeg er drittørst, men jeg synes det blir litt for teit å vekke Steven bare for å tvinge ham til å følge meg ut til kjøkkenet.

She's from a family full of eccentrics

Det blei ikke jobb i dag heller. Imorgon, imorgon. Da skal jeg besøke (eller i alle fall ringe til) minst én skole. IKEA fikk jeg ikke dratt på, så rommet mitt ser fortsatt ut som.. som.. blæh, noe rotete, i alle fall.

Høres ut som jeg ikke fikk gjort noe som helst i dag, men det har jeg faktisk. Jeg sto opp til et kjøkken som var ufint og rotete, så noe av det første jeg gjorde var å rydde opp og vaske der. Etterpå satte jeg på en klesvask, og ringte til vikarservice her i Bergen (som egentlig bare fortalte meg at jeg måtte snakke med noen andre) før jeg gikk på butikken og handla ingredienser.

Og så BAKTE jeg!
Fine, saftige, luftige sjokolademuffins med biter av mørk sjokolade. Riktignok fra sånn 1-2-3-blanding, men sjokoladebitene fant jeg på selv, og dessuten greide jeg å ordne med ovnen. Sådetså.

Jeg rydda opp etter meg, og forlot det strålende rene kjøkkenet med en pose muffins. Turen gikk til Geir, og både han, Steven og Vegar fikk smake på herlighetene. Steven ble til og med så glad at han utbrøt "Marry me!". Siden det ikke er første gangen han har sagt det, måtte jeg nesten påpeke at han nettopp hadde fridd til meg for tredje gang. "Ja, og du har jo søren ikke gitt meg et svar enda!" repliserte han og gliste.

Geir og jeg så på Madeo, en sør-koreansk film om en mor som prøver å få sønnen sin frikjent for mord, og et par episoder av Boston Legal. Etterpå kom jeg hjem og oppdaga at Chips hadde greid å dra med seg en lighter inn i kattedassen. Hun har oppført seg utrolig sært i dag, så kanskje hun har begynt med sniffing av lightergass? Eller så er det kanskje bare løpetid. Det vil vel vise seg.

Kjøkkenet var selvsagt bomba igjen da jeg kom tilbake, så jeg tok like gjerne og vaska og rydda på nytt. Jeg hengte opp klær og prøvde å få til et fornuftig måltid av ca ingen mat. Det gikk sånn noenlunde, selv om brødet synger på siste verset nå.

I morgen har Geir utfordra meg til å designe noe i 3D. Det går nok rett vest, men jeg skal da gjøre et forsøk.

Put the blame on me

Gjett hvem som har flytta!
På torsdag kjørte pappa meg ned til Bergen etter jobb, og Geir, Luna og Karoline hjalp til med å bære inn tingene mine. Det er fortsatt fullstendig kaotisk på rommet mitt (som ikke er spesielt stort, for å si det sånn), så i morgen skal jeg prøve å komme meg til IKEA og få kjøpt noen greier.

Chips er med, og hun ser ut til å trives her. Akkurat nå ligger hun sammenkrøllet og sover ved siden av meg.

I går var jeg invitert på halloweenfest av mine nye samboere. Jeg lurte lenge på hva jeg skulle kle meg ut som, men da jeg våkna i går hadde jeg det helt klart for meg:



Marilyn Manson!

Folk unngikk å se meg i øynene, skvatt til når de møtte blikket mitt, eller nikket anerkjennende og ga meg tommelen opp. Alt i alt et vellykka kostyme, synes jeg.

Hva gjorde du på Halloween?

The one that makes me laugh

Selv om jeg lå våken til tre i natt, og våkna klokka ni uten å ha sjangs til å få sove igjen, så har jeg vært full av tiltakslyst og energi i hele dag.

Jeg starta med å henge en klesvask til tørk. Så satte jeg på en ny, før jeg støvsugde hele gangen og ryddet det noenlunde fint. Etterpå rydda jeg både ut av og inn i oppvaskmaskina, og vasket resten av greiene for hånd.

Siden jeg likevel var i gang, tok jeg en treningsøkt på nesten en time, før jeg hoppa i dusjen. Jeg tok meg tid til å finne fram fine klær og ta på meg sminke, og så gikk jeg ut. Jeg huska til og med å ta med meg plastreturen til returstasjonen.

På Fretex var jeg mye flinkere til å lete grundig enn jeg vanligvis pleier å være, men likevel fant jeg ikke noe som jeg syntes var verdt å kjøpe, så etter en stund gikk jeg på Rema. Der klarte jeg utrolig nok å huske alt det jeg måtte handle, pluss en hel del ting ekstra som jeg kom på underveis at vi hadde behov for.

Vel hjemme igjen laget jeg middag til Geir som kom hjem fra skolen og var litt sliten, og rett etter det gikk jeg for å møte Nina og Ellen i sentrum. Vi sosa rundt ganske lenge, og plutselig sto jeg foran de fineste skoa jeg har sett på lenge.

Okei, egentlig er de kanskje ikke de fineste, men de er i alle fall både fine og kule og praktiske på en gang. Og ganske dyre. 995 kroner, for å være helt nøyaktig. Jeg kjøpte dem likevel, jeg.

Og så hadde jeg egentlig tenkt til å reise hjem i morgen tidlig klokka åtte, men nå vet jeg ikke helt om jeg har råd.

Men hah, det kan jeg faktisk finne ut, kom jeg på nå. Jeg har nemlig vært så lur og forutseende og flink at jeg har henta en ny kodedings til nettbanken. Jeg skal gi den til Geir, selv om han insisterer på at den som han fikk av Vegar fungerer. (Den gjør ikke det, altså. Det er derfor han har fått den av Vegar.)

Faktisk så er det enda en ting jeg har huska i dag, nemlig å ordne med husleiekontrakten.
Herreguud, jeg er så flink!

(Og apropos Gud, så møtte jeg på to damer fra Jehovas Vitne da jeg var på vei hjem fra butikken. De smilte og spurte om jeg ville ha en fin liten brosjyre til lesestoff på veien hjem. Jeg så litt dumt på dem, for jeg var ca tjue meter hjemmefra, og hadde bæreposer i begge hendene. "Jaja," sa damene, og putta en brosjyre oppi den ene posen min. Jeg las den faktisk da jeg var kommet hjem, men ingenting av det som sto der var noe fornuftig, så jeg føler ikke at livet mitt er nevneverdig forandra nå.)

Uuh, nå må jeg henge opp mer klær.

Hand me the world

Geir vekket meg før klokka ni. Noen må nemlig være hjemme mellom klokka ni og klokka tolv i dag, og siden ale de andre går på skolen ellernoesånt, er det jeg som er noen. Jeg tror det er brannvarslingsfiksefolk som skal komme, men jeg er ikke helt sikkert. Det som er sikkert er at klokka nå er blitt over ti, og at ingen har kommet enda.

Da jeg våkna i dag følte jeg meg ganske glad. Jeg kom på at det er fordi jeg skal flytte, og så smilte jeg. Det har jeg ikke gjort på lenge sånn uten videre om morgenen.

Okei, nå ringte vekkerklokka til Jeanette for tredje gang. Den stoppa ganske raskt, så da er det ikke bare jeg som er hjemme likevel. Jaja. I dag tror jeg det blir spaghetti til middag. Jeg håper Geir finner på å lage det sånn uten videre, for ellers må jeg gjøre det, og jeg gjør alltid noe feil.

Og ja! Jeg har ordna bildene av Jack og kompisen hans:

Jack sier hei. Han skjønner ikke hvor viktig det er at man står i ro når man blir tatt bilde av.


Kompisen til Jack liker ikke å bli tatt bilde av. Han gjemmer seg så snart jeg nærmer meg.
Mulig det er meg han ikke liker.





Se her, ja! Begge to på samme bilde, til og med.

Jeg tror jeg må finne på en frokost nå. Etterpå er det best for kodedingsen til nettbanken at den fungerer, for jeg vil ut og handle, og det kan jeg ikke uten å vite hvor mye penger jeg har.
Vent nå litt, det betyr vel at jeg skal være glad for at jeg ikke kommer meg på nettbank? Penger spart!

Sing a song for me

Ååh, endelig!

Det kribler i magen fordi jeg er så glad. Jeg har fått et sted å bo!
Så snart som mulig skal jeg flytte inn i en finfin leilighet der det fra før bor to jenter og tre gutter. Jeg har bare møtt jentene og den ene gutten foreløpig, men de var i alle fall kjempehyggelige, så jeg gleder meg virkelig til å bli bedre kjent med dem.

Æææh, jeg er glad!

Edit: Jeg glemte forresten å fortelle noe av det beste med hele greia; jeg får nemlig ta med meg Chips! Håperhåperhåper at det fungerer, for det hadde vært prikken over i-en.

Some kind of slick chrome American Prince

Så er jeg fortsatt husløs. Jeg håper virkelig at Geir orker å ha meg her en stund til, selv om vi dag har gått hverandre på nervene. Det må jo finnes noen der ute som kan tenke seg å bo med meg, vel?

I går var jeg i bursdag til Ida. Det var veldig gøy, ikke minst fordi jeg møtte folk som jeg ikke har sett på kjempelenge. Likevel orket jeg ikke å bli med ut på byen, så jeg dro tidlig hjem.

Jeg tar det rolig i kveld også. Geir er på "drikk deg lei på alkohol fordi det er gratis"-fest med jobben, så jeg sitter alene og prøver å se på Gossip Girl. Dessverre går ting så jævlig treigt at jeg føler at jeg holder på å råtne vekk. Det gjør nok ikke saken noe bedre at jeg har proppa i meg smultringer og nøttemiks og kinderegg og muffins til den store gullmedaljen. Æsj, jeg hater det. Skal prøve meg på en kiwi neste gang jeg kjenner søtsug.

Ah, forresten er jeg ikke helt alene. Hils på Jack:






Eller nei, dere får ikke hilse på ham likevel. Dataen har nemlig bestemt at den ikke vil ha bilder fra mobilen min. Synd, men da har dere i alle fall noe å lure på. Hvem er Jack?

What makes you think that?

I går var jeg utrolig ensom. Kvelende ensom, egentlig. Geir kom tidlig hjem, noe som hadde vært litt mer kos om han ikke var så full at han sovnet med en gang. Men han var blid i dag tidlig, så jeg klager ikke. Egentlig klager jeg aldri på Geir. I alle fall ikke sånn seriøst.

Jeg var på visning i dag. Nydelig leilighet med kjempehyggelige jenter i. Og en skjønn pus. Me want! Jeg håper at jeg gjorde et godt inntrykk, og at de ikke tenker at jeg er for ung. Jeg får alltid litt lyst til å forklare at jeg ikke er så ung som jeg er, på en måte. Heldigvis klarer jeg å holde kjeft, for jeg tror ikke det hadde hjulpet meg noe særlig.

Jeg krysser fingrene og venter på svaret, som de sa jeg skulle få på søndag eller mandag. Det er jo ikke så altfor, altfor lenge til.

I morgen skal Ida feire bursdagen sin. Jeg har en lilla kjole, men jeg tror jeg vil kikke litt i butikker i morgen og se om jeg finner noe jeg liker bedre.

Oh, sleeping bear

Enda en gang tilbake i Bergen. Geir er på skolen, og jeg leter etter jobb på Finn og NAV. Irriterende nok er det veldig lite som frister, og det som frister krever for det meste massevis av utdannelse og praksis som jeg ikke har. Jaja, det dukker nok opp noe.

Og så var det de skoa jeg snakka om, da:

Vad tycks? Jeg synes de er herlige!

Jeg kjøpte (rettelse: mamma og pappa kjøpte til meg) også to skjørt, en kjole, en veske, noen strømpebukser og to par linser, men de har jeg ikke her nå.

Who's that girl there

Endelig kveld! Det har vaert temmelig slitsomt aa traske rundt i byen i hele dag, og da spesielt etter en natt uten sovn. Jeg er likevel straalende fornoyd, for jeg fikk nemlig et par HERLIGE sko i dag. Jess, overfladiskheten lenge leve.

Indisk mat er sterkt, og det er egentlig alt jeg orker aa komme med naa. Geir mangler, og jeg skal sove.

You don't know what you've got 'til it's gone

Omsider tilbake på Eid. En uke blei til godt over to før jeg somla meg til å dra fra Bergen. Egentlig savner jeg byen allerede, men før jeg kan dra tilbake skal jeg dra en liten tur til London.

Jeg har kjøpt garn og bøker slik at jeg har underholdning til turen, og jeg har vært en tur innom oldemor. Der var det fullt av slektninger og veldig mange unger. Tvillingene Tonje og Maria (4 år) fikk kloa i mobilen min, og jeg tror jammen at de har paparazzi-talent:

De tok massevis av bilder av alle som var der, og da de skulle dra fikk jeg to gode klemmer.

Jeg har laget en fin liten liste over ting jeg vil/bør gjøre resten av dagen i dag:

- Ta meg en sykkel- eller joggetur
- Ta et varmt bad i badekaret

- Dra på fest med Ingeborg

- Spise taco med familien

- Lage smoothie

- Rydde

- Pakke

- Velge bøker til turen

Det er jo opplagt at jeg ikke får gjort alt dette, men jeg skal gjøre så mye som jeg orker.

Hva skal du i høst?

Only you

Jeg spiser omelett og ser på leiligheter på Finn mens jeg venter på at Geir skal komme hjem fra jobb. Egentlig har jeg vel kanskje ikke begynt å vente på ham enda, for han gikk herfra for ca et kvarter siden, men det blir fint når han kommer hjem likevel.

Før den tid må jeg ha ryddet av bordet, vasket opp litt, handlet mat og vasket klær. Og aller helst burde jeg ha ordnet det sånn at jeg kan gå på et par visninger i morgen.

Jeg vet ikke hva som skjer nå. Vil ikke tenke, vil ikke fundere på noe som helst. Det er greit å være i Bergen uten skikkelige forpliktelser, men så lenge man ikke gjør noe skikkelig, så blir det altfor mye tenking.

På torsdag var jeg på konsert (Efterklang og Megaphonic Thrift) sammen med Geir og Maja. Det var koselig, og vi spilte Kvakkekort da vi kom hjem.

Fredag gikk jeg i bursdag til Nina. Jeg hadde laget sjokolademuffins som jeg tok med, og vi så på Friends mens vi drakk. Jeg tror kanskje at det var grunnen til at jeg og Ellen fikk verdens merkeligste latterkrampe på Dolly Dimple's. Det var fint å le så mye, for det har jeg ikke gjort på veldig lenge, men jeg skjønte etter hvert at jeg var altfor full til å være sofistikert på restaurant, så jeg gikk hjem og så på at Geir spilte Banjo Kazooie.

Jeg skal forresten til London snart. Tror det blir fint.

I know for sure

The Jack of Diamonds fikk meg til å tenke på noe i dag, nemlig hva som er meningen med livet. Jeg har alltid (i alle fall så lenge jeg kan huske) vært fullstendig likegyldig til hvorvidt jeg/vi mennesker har et oppdrag her på jorden. Og det er jeg vel egentlig enda. For øyeblikket har jeg ingen klare framtidsplaner; ingen drømmer, ingen visjoner om hva jeg vil utrette her i livet. Jeg har ikke engang greid å finne ut hva jeg har lyst til å jobbe med, eller om jeg i det hele tatt vil jobbe. Noen ganger er det jo fristende å bare stikke av og gjøre alt eller ingenting, men det virker som jeg ikke gidder det heller.

Så i stedet for å gruble over hva jeg vil/skal/må eller ikke i fremtiden, har jeg tenkt litt på hva jeg allerede har gjort.

- Jeg har dykket i verdens nest salteste hav
- Jeg har vært i Egypt og besøkt Kongenes dal
- Jeg har blitt slått til av en tilfeldig forbipasserende fyr
- Jeg har slått til en tilfeldig forbipasserende fyr
- Jeg har knukket nesa (i bakfylla, etter å ha besvimt på kjøkkengulvet)
- Jeg har hatt sex med mer enn én person i løpet av et døgn
- Jeg har badet naken sammen med venner
- Jeg har hoppet fra en bro i fylla
- Jeg har vært i Karibien
- Jeg har svømt med haier
- Jeg har trodd jeg har vært gravid
- Jeg har vært mindre enn to meter unna verdens giftigste fisk (uten glass eller bur imellom)
- Jeg har opptrådt i en sirkusmanesje
- Jeg har vært i 12 forskjellige land
- Jeg har gått uten mat i en uke
- Jeg har vunnet 10 kg Ahlgrens Biler
- Jeg har tatt lappen
- Jeg har tatt dykkerlappen
- Jeg har ryddet opp i sprøyter etter narkomane
- Jeg har prøvd hasj
- Jeg har drukket absinth
- Jeg har gått på line
- Jeg har blitt fridd til
- Jeg har sett noen dø
- Jeg har fått sekser på alle mine muntlige eksamener
- Jeg har fullført videregående
- Jeg har sagt "eg elska deg" til noen
- Jeg har blitt reddet fra døden
- Jeg har såret noen
- Jeg har blitt såret
- Jeg har kræsjet
- Jeg har vært årsaken til at noen slo hull i hodet
- Jeg har mistet en venn
- Jeg har gitt noen en klem mer enn 300 meter under bakken
- Jeg har sett Auschwitz
- Jeg har lært å skyte
- Jeg har vunnet KM i fotball
- Jeg har vært i 6 bryllup og 5 begravelser
- Jeg har blitt konfirmert
- Jeg har spilt bort penger i et kasino
- Jeg har vært russ
- Jeg har flyttet hjemmefra
- Jeg har fått tredjegrads forbrenning et sted på kroppen
- Jeg har vært på festival
- Jeg har begått en forbrytelse
- Jeg har surfet

Jeg har opplevd ting. Og det skal bli mer.

Jeg aner ikke (ikke før jeg har postet innlegget) hvor lang denne lista ble. Jeg aner heller ikke hva det betyr, alt det jeg hittil har opplevd. Kanskje finner jeg det ut en dag, men uansett var det litt fint å tenke gjennom hva jeg faktisk har gjort. Jeg vil skrive en liste over hva jeg har lyst til å gjøre.

Det er så lett å glemme at man lever.

You've got to go for number One

Gah.. Jeg orker ikke.

Har kanskje funnet leilighet i Bergen nå. Reiser i morgen.

www.worth1000.com <3

(av DaemonDCLXVI)

Once upon a time I was falling in love...

...but now I'm only falling apart.

There's nothing I can do

a total eclipse of the heart.

Det går litt bedre. Tror jeg.

Leiligheta som jeg delte med Martin er nå tømt og vaska ned, og på mandag forsvinner han til Bergen.

I går var jeg i en nydelig begravelse til en nydelig gutt, som dessverre valgte å forlate oss så altfor tidlig. Jeg kommer alltid til å huske smilet og de artige påfunnene dine, Ole Kristian. Hvil i fred.

I dag har jeg vært en tur på jobb. Radioen redda meg fra å gå fullstendig fra vettet av kjedsomhet og teite tanker, og jeg fikk til og med rydda litt da jeg kom hjem. Planen er å ha rydda skikkelig og pakka ut innen tirsdag, så i morgen må jeg bare få gjort en del.

(Bah, jeg får ikke lage avsnitt..)

But these stories don't mean anything

(http://varna.files.wordpress.com/2009/02/lonely-1.jpg)

Det å holde en samtale gående er en kunst. Du tenker kanskje ikke over det til vanlig, men når du snakker med noen for første gang på lenge, da merker du hvor vanskelig det faktisk er. Man har tenkt ut så mye man burde si, og en god del man ikke burde si, og så ender man opp med å bare snakke tanketomt vrøvl for å unngå den berømte pinlige stillheten. I alle fall jeg.

Jeg er alene hjemme. Jeg føler meg alene i verden.

Angsten er tilbake. Jeg gruer meg til den minste ting, får skjelvetokter og blir på gråten bare noen spør hvordan det går. Jeg har tunge dager, og litt mindre tunge dager, men jeg har ingen fine dager lenger. Jeg lengter etter å ha en skikkelig kjip kveld, for så å våkne neste morgen og se at "hei, det var jo faktisk ikke så innmari fælt likevel, de greiene der!". I stedet legger jeg meg om kvelden, og når jeg våkner om morgenen er jeg kvalm av bekymring allerede før jeg kommer på hva som har skjedd.

Det er én person som kan fikse meg, men han vet det ikke selv. Og jeg kan ikke fortelle ham det.

I morgen skal jeg opp klokka seks og selge bil. Etterpå må jeg kjøpe drikke (bare sånn i tilfelle noen skulle få en midlertidig hjerneskade og finne på å invitere meg på fest), før jeg må på jobb noen timer. Kvelden er uten konkrete planer, akkurat som resten av livet mitt.

Yayness, I'm fucked.

Come into my world

Håj, lenge siden sist nå.
Det har skjedd mye. Ikke det at jeg husker hva jeg skreiv om sist, men uansett vet jeg at det har skjedd en del, for det meste har skjedd de siste ukene.

Jeg har for eksempel slått opp med han som har vært kjæresten min de siste tre årene. Det ble absolutt ikke slik jeg ønsket at det skulle bli, men likevel vet jeg at jeg har gjort det rette. Jeg orker ikke mer ignoranse, krangling, kjefting, mas, dårlig samvittighet og ensomhet.

Dessuten har jeg blitt forelsket i en annen. Mange ser på det som dårlig gjort av meg å finne en ny så raskt, men jeg kan faktisk ikke hjelpe for hva jeg føler. Og jeg hadde slått opp uansett. Jeg kan ikke være sammen med en jeg ikke elsker.

Så, dagen i dag har gått med til å flytte hjem til mamma og pappa. Man må være kreativ for å greie å stappe en seng på 180x200 inn i en bil som ikke akkurat er laget for å være varebil. Jeg har vasket og ryddet og vært virkelig flittig, men det er fremdeles mye som gjenstår.

Bilder skulle dere jo også fått, men det har jeg nok dessverre ikke.

Life will have lost all meaning

Jeg er hjemme. Trygt plassert foran dataen, med middagsrestene på stuebordet og TVen på et program som jeg egentlig ikke ser på. Chips ligger i sofaen og vasker sine små, søte poter.

I nesten to uker har jeg hatt folk rundt meg 24 timer i døgnet. Faktisk har jeg delt bosted med ca 60 000 personer, og mine eneste øyeblikk alene har vært korte besøk på ulike skitne utedasser. Det høres kanskje jævlig ut på mange måter, men for meg har det vært helt perfekt. Jeg delte camp med over 20 andre, og telt med to kjempegreie gutter. Hele turen har vært full av alkohol, hasj, musikk og sosialt samvær. Og jeg har elsket det.

Selvsagt har jeg savnet Martin, men så lenge det foregår ting hele tiden får man ikke tid til å tenke for mye.

Derfor er jeg ensom nå. Jeg tør ikke bevege meg ut av kontorstolen for å henge opp klær, sette maten i kjøleskapet eller gå til sengs. Det føles uoverkommelig å vente i enda en uke på å få se kjæresten min. Enda en hel uke uten kos og nærhet. Jeg blir nok nødt til å sysselsette meg på en eller annen måte.

Mine søte, søte woodoo-øredobber.

He knows how to make an entrance

Jeg irriterer meg over kviser og at jeg har lite tid til å trene. Egentlig har jeg vel faktisk massevis av tid som jeg bruker på å kope, men vissheten om at jeg egentlig burde bruke tiden på å rydde i huset, gjør at jeg ikke greier å bruke den til trening heller. Kanskje ikke så logisk som jeg trodde.

Jeg har i alle fall funnet igjen lommeboka mi. Det er jo en lettelse, ettersom jeg reiser på fredag. Frem til da skal jeg gjøre massevis av husarbeid, sånn at leiligheten er klar for Stine, som skal bo her mens vi er borte. Det innebærer blant annet klesvask, støvsuging og generell vasking. Kjeeedelig...

Jeg driver og tenker på hva jeg skal ta med meg på festivalen. Disse støvlene er definitivt et must:

Hihi

I like the way you talk

Oppvaskmaskinen vår har ikke fungert på over en uke nå. Siden Stian kom innom i dag, og det er han som eier maskinen, fortalte vi det til ham, og spurte om han visste hva det kunne være. Han hørte på lyden, tenkte seg om i to sekunder, og spurte:

"Har dere prøvd å sparke til den"

"Neei?" (Martin og jeg nøler og ser på hverandre)

BANG (Stian smeller foten i maskina)

"Sånn!" (Stian smiler)

Og nå fungerer den som bare det. Hurra!

You know you make me wanna shout

FERDIG!

Jeg er endelig, endelig, endelig ferdig med videregående! Ingen flere prøver, ingen flere innleveringer, ingen flere kjipe skoletimer, og ikke minst: ingen flere eksamener!

I dag hadde jeg min aller siste eksamen på videregående. Jeg var opp i kjemi muntlig, og de siste nettene har vært jævlige. Jeg har vært konstant stresset i over et døgn nå, og var sikker på at hele greia kom til å gå rett til helvete.

Da jeg kom inn etter forberedelsestiden så det også ut til at jeg hadde rett. Jeg skalv som en gal, og med en gang jeg begynte å snakke, ble jeg helt på gråten. På en eller annen måte greide jeg å holde tilbake, og selv om det klirret i glassene da jeg skulle fylle og tømme pipettene, så kom jeg meg gjennom alt. Resultatet ble over all forventning, faktisk!

Resten av dagen skal jeg bruke til å slappe av og nyte friheten. Jeg er nitten år og skal aldri mer på skolen jeg hater.

This be pleasin' to me eye

Det blir kjemi på meg. Tirsdag 16.juni klokka 12.15 smeller det.
Jeg har vært dødsflittig med lesinga i to dager nå, og håper jeg greier å holde intensiteten og motet oppe i to og en halv dag til.

Jeg er nødt til å stole på mine egne kunnskaper. Jeg vet at jeg kan mye, så hvis jeg bare greier å unngå å overanalysere sensor og eksaminators blikk, så skal det nok gå greit.

Jeg var forresten på min (foreløpig) siste samtaletime i går. Det gikk greit, selv om jeg kanskje utelot et par ting. Jeg har det i alle fall bedre nå, og jeg har blitt mye flinkere til å takle både angsten og de depressive tankene. Det skal bli en bra sommer!

You see, it's not me

Det går opp og ned og oppigjen og nedigjen. Hele tiden.

Dagens store lyspunkt er at jeg ikke kom opp i historie. Jeg kan heller ikke komme opp i matte eller biologi, og norsk og religion er veldig lite sannsynlig. Det betyr kjemi for min del. Weehu! Det er forsåvidt greit med religion også, tror jeg, men jeg vet ikke helt..

Ellers kan jeg fortelle at oppvaskmaskina vår er blitt ødelagt. Det er litt slit, for vi har jævlig mye oppvask stående, og jeg klarer ikke å somle meg til å finne noen som kan reparere den.

Jeg hadde egentlig sett frem til å dra på turnsamling i helga. Det gikk i vasken da jeg fikk vite at jeg akkurat er over aldersgrensa for juniorer, og dermed må bli med som instruktør hvis jeg skal være med.

Jaja, blablabla. Magen min krangler for tida. Jeg blir ikke sulten, og har ikke lyst på noe. Når jeg tvinger i meg noe fordi jeg vet jeg må spise, ender det med at jeg får skikkelig mageknip. Hooray.

Fy faen så ensom jeg føler meg.

Ensom.

Ubrukelig.

Dum.

Stygg.

Feit.

Teit.

Tåpelig.

Patetisk.

Heslig.

Ekkel.

Falsk.

Upålitelig.

Uoppmerksom.

Uheldig.

Lat.

Jeg hater å være lei meg. Jeg hater å være lei meg hvert sekund hver dag. Jeg hater å være lei meg hvert sekund hver dag og føle at jeg ikke burde være lei meg.

Men jeg er lei meg. Jeg føler meg sveket, lurt og ført bak lyset. Ikke faen om jeg kan stole på noen uten at det går i dass hver eneste gang. Og selvsagt føler jeg at det er min feil, og bare min. Jeg vil kutte meg i småbiter. Jeg vil blø ihjel. I stedet syter jeg her, og jeg vet ikke en gang om jeg føler at det fungerer. Jeg mener, jeg vet at jeg ikke føler at det fungerer, men jeg håper at jeg føler feil. Kanskje det fungerer på en eller annen måte som jeg ikke merker. Men da er det jo ikke vits i. Det kan fungere så helvetes mye som det bare vil, men så lenge jeg ikke merker det, så er det jo ikke vits i.

Hvis du hater meg, så si det. Og si hvorfor. Jeg vet at det er noe jævlig feil med meg, men ingen bryr seg nok til å fortelle meg hva.

Let these moments last

Jeg har virkelig hatt en knallflott helg! 

Jobbet kort dag på butikken på lørdag, og dro til mamma og pappa. Mamma lagde nydelige kyllingfileter som vi spiste med peppersaus og salat. Etterpå kjørte broren min og jeg kabriolet en stund, før jeg dro hjem. 

Søndag var det nydelig vær, så jeg fant frem dyne og teppe og la meg ut i sola for å skrive biologioppgave. Det var ikke mye jeg rakk å skrive før Stian ringte og fikk meg med på en spasertur sammen med ham, Kim og Kay. Vi bestemte oss for å steke vafler og se Schpaaa på VHS i hagen, så vi flyttet ut madrasser, vaffeljern, TV og VHS-spiller, og tok med oss flere venner. TVen fungerte dårlig, så etter å ha hørt Schpaaa og spilt boccia en stund, bestemte vi oss for å dykke. Dykket var morsomt, til tross for elendig sikt og en del roting frem og tilbake uten å finne hverandre. Det eneste levende vi så var noen sjøstjerner, maneter og en liten ål. Ikke noe å hoppe i taket for, med andre ord (og i alle fall ikke noe å legge på en middagstallerken). 

Siden min kjære bare skulle spille den kvelden, og Stians kjære var bortreist, bestemte vi oss for å sove under åpen himmel på terrassen (jeg er fremdeles livredd for snegler, så vi tok ikke sjansen på å ligge på gresset). Klokka to om natta fyrte vi opp grillen og laget foliestekt laks med rosépeppersaus, ris og salat. Herlig! Det var overraskende lyst ute hele natten, men vi sov godt helt til en skjære vekket oss i halv tolv-tiden. 

Etter det gikk tiden med på å levere og hente dykkerutstyr, og spise rekebaguett til frokost, før vi dro avgårde til Allmenning for å prøve oss på et nytt dykk. Uheldigvis opplevde vi like dårlig sikt som dagen før, og Kim klarte ikke å følge med den gangen heller, så vi fikk ikke veldig mye ut av den turen heller. Fire kamskjell, for å være helt nøyaktig. 

Vi var veldig klare for å dra hjem da vi endelig hadde fått alt utstyret inn igjen i bilen, men du kan jo gjette hvem som hadde glemt å slå av lysene. Vi ble sittende og kose oss med et kamskjell mens vi ventet på en kompis med startkabler og strøm, men var fremdeles passe sultne da vi endelig var på vei hjemover. 

Jeg behøver vel ikke å nevne at det ikke ble noe oppgaveskriving. I stedet endte jeg med å skulke skolen i dag og bruke evigheter før jeg endelig kunne levere. 

Anyways, jeg syklet en og en halv mil i dag. DET var ganske bra!

Dere skulle fått bilder, men da måtte jeg ha tatt noen, og det har jeg ikke. 

Shout

Jeg greier virkelig ikke å konsentrere meg om eksamenslesing og prosjektjobbing. 

Uansett; Chips!:D

We're not married

Non stop mareritt i natt. Gjenferd, lik, seriemordere og tamponger i en herlig miks. Våkne klam og jævlig klokka fire og ikke tørre å lukke øynene igjen. Perfekt oppladning til eksamen, får'n si. 

Jeg tror det gikk noenlunde greit likevel. Så lenge jeg traff på oppgaven skal det i alle fall være en ståkarakter, og da får det duge. Trøttheten slo heldigvis ikke inn før sent på ettermiddagen. Da greide jeg til gjengjeld å sovne i stolen på venteværelset på solstudioet, og etterpå våknet jeg ikke da solsengen slo seg av. 

Jeg har vært både sunn og usunn i dag. Kjøpte sjokolademelk og kokosboller, men har ikke drukket eller spist opp noen av delene. I stedet har jeg spist masse ananas og jordbær. Yum. 

Og så spiste jeg mye smash. Ikke så bra.

I går fikk jeg en merkelig trang til å gå på rulleskøyter, så jeg rota frem de gamle som jeg kjøpte for 200 kr da jeg var ti, og rullet noen kilometer. Så sannsynligvis passelig tåpelig ut, men etter hvert fikk jeg ganske god flyt, og det gikk rimelig greit. 

(prøvde å ta noen bilder. synes det ble bra med bare mobilkamera)

Om kvelden ble jeg invitert på sjømat hos Stian. Kamskjell, krabbe, hummer og en koselig samtale. Nydelig!

I morgen skal jeg til behandling hos aromaterapeut/massør/akupunktør. Forhåpentlig en god oppladning. 

Fly around in circles

Russetida er over. Deilig.

Hadde matteeksamen i dag. Håper den gikk like bra som det føltes.

Jeg liker det bildet. Vi danser på biltaket.

Nothing compares to you

Kjære, lille jenta vår. 

Du har vært fantastisk, og vi kommer aldri til å glemme deg.

Vi elsker deg

Get an ugly girl to marry you

Tunge, tunge dager. 

Jeg er syk. Det innebærerer:

- tett nese

- tette ører

- vond hals

- slimete lunger

- stiv nakke

- vond rygg

- hodeverk

- øyebetennelse

- neseblod minst to ganger om dagen

Og likevel får jeg dårlig samvittighet når jeg må bli hjemme fra jobben og skolen. Jeg tvang meg gjennom åtte arbeidstimer på lørdag, og en altfor lang konfirmasjon i dag. 

Jeg merker at jeg er livredd for å gå på skolen nå. Jeg presterer ikke slik jeg burde, og det plager meg, for å si det enkelt. 

Jeg føler også at jeg mislyktes totalt i alt på onsdag, da jeg ikke greide å styre meg lenger. Resultat: stort, stygt sår på underarmen. Det har faen meg gått nesten tre år uten noen sånne skikkelige, og så presterer jeg å falle tilbake på den samme dritten igjen! Fail, fail, fail. 

Noen må oppmuntre meg litt...

Too much of nothing

Sytebloggen min. 

Egentlig har jeg hatt en fin tid nå i noen uker. Jeg har kommet nærmere noen personer som jeg liker, og jeg har gjort ting. På den annen side har jeg også kommet bort fra noen personer som jeg liker. Det plager meg. Det plager meg også at jeg virker så inkludert på fylla, og er så jævlig utafor til vanlig. Ikke fordi jeg vil være utafor, for det vil jeg ikke, men tydeligvis fordi jeg ikke hører til blant dem. 

Jeg er ganske sikker på at jeg egentlig overreagerer litt. Jeg pleier jo å gjøre det. Føle meg som en einstøing fordi noen ikke har anledning til å være sammen med meg en dag. Føle meg feit fordi jeg har spist tre hele måltider og en kokosbolle en dag. Om det går bra med meg? Javisst!

Eller ikke. 

For selvfølelsen min spiller det bare så jævlig liten rolle om jeg overdriver eller ikke. Jeg føler meg jævlig uansett om det er fordi hodet mitt sier at jeg er det, eller fordi andre virkelig synes at jeg er det. 

Tenk kognitivt, for helvete!

The sun won't shine

Du må ikke tro at alt er bra igjen bare fordi jeg har sluttet å gråte.

Jeg elsker deg.

It seems to me, some fine things have been laid upon your table

Russerevyen er overstått, og det overgikk alt jeg hadde sett for meg!

Begge forestillingene ble (nesten) perfekt gjennomført, og publikum var begeistret. I alle fall var det det de sa til oss (og jeg tror på dem). 

Jeg er utrolig glad for at det gikk bra, for jeg hadde virkelig ikke tro på meg selv på forhånd. For det første var det ikke jeg som fikk rollen min i utgangspunktet. Han som egentlig fikk den ville ikke ha den, og jeg sa meg frivillig til å ta den bare fordi ingen andre ville. Problemet var jo bare at det var en mannerolle, og at jeg verken høres 

eller ser ut sånn som jeg burde i forhold til den rollen. I

 tillegg var det en av hovedrollene, og på generalprøven glemte jeg replikkene mine. 

Det er litt sykt at det gikk fint, men jeg fikk i alle fall vist meg selv at jeg er i stand til å kontrollere angsten under stort press. STORT framskritt!

A couple of photos (fra fjordabladet.no):

Du kan se flere her (velg "Russerevy")

Etter den siste forestillingen, var det selvsagt tid for fest. Vi startet med vors her hjemme, og det er lenge siden jeg har blitt så tåpelig og full som i går. Vi filmet, tullet, sprang etter folk og hadde det rett og slett dritgøy hele kvelden! 

Vi fortsatte å drikke til det ble morgen, og da jeg endelig hadde sovna sånn i sjutida, tok det bare en time før jeg ble vekket av en fyr som satt i sofaen og spydde i søvne. Det høres kanskje ut som en dårlig start på dagen, men vi lo som faen hele gjengen, og det fortsatte vi med i mange timer. Etter en bra frokost på Dolca, gikk vi rundt og hadde det fint i vårværet. 

Nå er det påske, og jeg har bestemt at det skal bli en bra påske!

Herlig!

A headache

Unnskyld at jeg er fraværende for tida.
Unnskyld at jeg ikke tar kontakt.
Unnskyld at jeg ikke har tid.
Unnskyld at jeg blir lett irritert.

Alt skjer på en gang nå.

It's hard to get past

Skikkelig, skikkelig megakræsj i dag. 

Fikk tilbake en dårlig matteprøve (4+), hadde en dårlig kjemiprøve, og skrev drittdårlig på norsktekst. Etterpå var det å bli på skolen for å øve til revyen. Jeg tror jeg skal greie å lære meg alt, men det er fryktelig mye på kort tid. 

Siden jeg ikke ble ferdig med norskteksten på skolen, bestemte jeg meg for å være flink da jeg kom hjem, og jeg satte meg for å skrive. Plutselig ringer mamma og forteller at broren min har store problemer i samme gate som mine. Han føler seg utstøtt på skolen, og 

har skulka nesten hver dag i det siste fordi han ikke klarer å takle skoledagene. Han får ikke sove om natta, og det gjør ting bare verre. 

Jeg fatter ikke at jeg ikke har innsett det før. Så oppslukt av mine egne begredelige tanker at jeg ikke enser at min egen bror har minst like stort behov for støtte. 

Det ble ikke noen norsktekst. Jeg prioriterte broren min, slik han fortjener. 

Nå aner jeg ikke hvordan jeg skal greie å samle krefter til en hel skoledag, revyøving og prøvelesing i morgen. Kanskje like greit at dagen begynner med en samtaletime. 

Glad i deg <3

Hanging round my door

Dagene går, og jeg føler at jeg ikke får gjort noe som helst. I dag ble riktignok norskfremføringen overstått (angstkontroll på høyt nivå!), men jeg ba om å få utsatt kjemiprøven, så den er jeg fortsatt ikke ferdig med. Håper at jeg kan være bittelitt bedre forberedt når jeg skal ta den på tirsdag, til tross for at jeg egentlig ikke har tid til å lese i helgen.

Før jeg dro på jobb i dag, var jeg og russebilgjengen en tur opp for å finne ut hva vi skal få gjort på bilen på søndag. Etterpå dro vi ned til fjorden for å ta årets første russeknute; å bade før 1. april!

Akkurat idet vi var kommet ut av bilene og sto i bikini og vurderte om vi skulle orke å bade (det var jo ikke akkurat varmt hverken i lufta eller vannet), kom en dame kjørende og fikk oss til å vente. Hun var nemlig fra en av lokalavisene her, og måtte hente kameraet sitt sånn at hun kunne ta bilder av oss.

Før hun kom hadde jeg vært på nippet til å trekke meg, men jeg følte presset, og endte med å bli den første som plumpa uti. Gjett om det var kaldt!

På jobben gikk det som vanlig. Jeg skal prøve å få gjort litt husarbeid nå som jeg har kvelden "fri".

Polizei

Gjett hva? Jeg har faktisk hatt ganske bra dager i det siste! Mye å gjøre, og en del som jeg ikke synes er gruelig kjedelig. Matteprøva i dag gikk mildt sagt på trynet, men for en gangs skyld gir jeg en god faen i det. Det er sikkert ikke bra at jeg er likegyldig, men det er i alle fall deilig.

Vi har åpnet den nye skolen nå, og det er fint her. Det passer meg bra, ettersom jeg kommer til å være her store deler av tiden min framover. Jeg har påtatt meg en stor rolle i russerevyen (ææh!), og vi har øvinger nesten hver dag. Akkurat nå sitter jeg faktisk i en fysikktime som jeg egentlig ikke har, for jeg må observere den læreren jeg skal spille.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få gjort alt framover, eller hvordan jeg skal greie det uten å kollapse, men jeg er egentlig fornøyd med at jeg ikke kommer til å rekke å tenke så mye.

Live your life right

Vi så The secret på skolen i dag. Ganske interessant, helt til de hadde gjentatt det samme poenget sitt omtrent fire tusen ganger. Men uansett; etter en sånn film er det jo umulig å være negativ. For meg er det i alle fall umulig. Det vil si, jeg blir ikke positiv på ekte, jeg blir bare redd for å tenke negativt, eller føle negative følelser. Det er egentlig bare slitsomt.

Jeg har mye å gjøre, og for lite motivasjon til å få gjort noe som helst.

Kanskje jeg skal trene.

Falling

Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Hver eneste dag er fylt med nedstemthet, falsk glede, gråt, falsk latter, sinne og skyldfølelse.
Noen dager starter greit, slik som denne. Jeg var bare litt over middels lei meg da jeg våknet, og kom bare litt for sent til skolen. Jeg hadde med meg sminke, så jeg kunne se bra ut på russebildet.

Fra og med klokka halv ti gikk det straka vägen ut vinduet. Jeg spiste rett-i-koppen, og ble sint på meg selv på grunn av det. Så kom kjemilæreren min og nevnte mailen jeg skrev i går som jeg ikke likte å skrive. Det ble heller ikke noe russebilde (what a surprise!), og i gymmen begynte jeg å blø neseblod.

Så var det å komme hjem og ikke få igjen buksesmekken. Krangle med kjæresten fordi jeg overreagerer på en misforståelse. Gråte i flere timer på grunn av at jeg oppfører meg slik jeg gjør.

Jeg prøver virkelig. Jeg prøver å bygge meg opp et nytt nettverk. Jeg prøver å ikke falle utenfor. Å være ærlig. Å være meg. Hvis folk ikke kan like meg for meg, så er det ikke verdt det, prøver jeg å tenke.

Men jeg er så redd for så mye. Redd for at folk ikke skal si ting som de er. Redd for at folk skal si ting som de er. Redd for å gjøre feil. Redd for å bli alene. Redd for å ikke være elsket. Redd for meg.


Jeg synes jeg skal si noe positivt. For det finnes noe positivt:
- Jeg lærte pikert salto i dag
- Kjæresten min drømte om meg i natt
- Snille mammaen min kjøpte tekopper til oss i går

Just wanna hold you down to the ground

Jeg har tunge dager og søvnløse netter nå. Alt er et ork, og jeg bruker aller mest energi på å fremstå som glad og fornøyd.

Under psykologtimen i dag fikk jeg riktignok en aha-opplevelse når det gjelder tankegangen min, men jeg synes det er vanskelig å koble inn ting når jeg først havner i situasjoner der jeg trenger det. Jeg får satse på at øvelse gjør mester, og at jeg etter hvert gjør framskritt.

Jeg lovet en av dere å skrive mer om hjemmeleksene jeg får av psykologen, og det skal jeg gjøre. Men jeg har innsett at det ikke er vits i å skrive om bare skjemaene, fordi dere trenger mer informasjon før de gir noen som helst mening. Så, jeg skal forklare dere litt om automatiske tanker og tankefeller før jeg viser dere 5-kolonneskjemaet.

Men det blir ikke i dag. Jeg må bli litt bedre før jeg orker å sette meg ned med det, så jeg vet ikke hvor lenge dere må vente. Jeg vet bare at jeg skal ordne det når jeg kan.

(Bilde: www.chromasia.com)

Will this go away, will I be normal again?

I dag har samboeren min bursdag. Han er blitt 24, og vi skal selvsagt på familiemiddag. Jeg kan ikke påstå at jeg er veldig frista. Det blir helt sikkert ok, men jeg orker egentlig ikke. Jeg vil være hjemme, og jeg vil at det på magisk vis skal blir rent og ryddig her på et blunk!

Nah, det skjer ikke. Ikke sjangs.

Jeg er plaget av tunge tanker nå om dagen. Hver gang jeg sier noe, og han ikke svarer så veldig engasjert, greier jeg å overbevise meg selv om at han ikke elsker meg mer. Jeg går bare og venter på at han skal gjøre det slutt. Herregud, det ville knust meg.

Jaja, jeg har i alle fall mye å skrive på hjemmeleksene mine, om ikke annet. 5-kolonneskjema om automatiske tanker og tankefeil i ulike situasjoner. Når jeg skriver de leksene, ser jeg ofte at tankegangen min er helt på trynet. Jeg går i minst fire ulike tankefeller for hver eneste situasjon jeg havner i. Det hjelper å få det konkretisert gjennom skjemaene, men det blir ikke enkelt å kvitte seg med dårlige vaner likevel.

Før eller senere må jeg greie det, for jeg kan ikke fungere sånn særlig mye lenger.

So much he can say

Fotballtrening i dag. Jeg håper de tråkker meg i stykker.

Stop and stare

Det er slitsomt å ta seg nær av alt.

Det er slitsomt å prøve å la være å ta seg nær av alt.

Jeg har ikke evnen til å bagatellisere ting. Alt som blir sagt må jeg analysere ned til minste detalj, kun slik at hodet mitt kan tolke det i verste mening. Jeg ser kun det negative, og det er forferdelig.

Smilebilde:

Bilde: Brita Endal

In this world full of you

På torsdag var jeg oppriktig glad. Det var kjempegøy på russekro, og jeg følte meg fin og hele pakka. Så kom fredag, med depressive tanker som jeg ikke greide å få ut av hodet uansett hvor hardt jeg prøvde. Det eneste lyspunktet var egentlig turntrening, men selv den greide jeg bare delvis å være med på. Jeg bestemte meg for å overnatte hos mamma og pappa.

Mamma og pappa har badevekt. Jeg har alltid prøvd å være forsiktig med å bruke den, og har bestandig hatt en "grensevekt" som jeg skal holde meg under. Tja, det er vel ikke noe sjokk at jeg fant ut i går at jeg har krysset den grensa. Foreløpig bare med én kilo (og fullt påkledd, riktignok). Men det føles som et nederlag. Jeg føler meg dvask og ekkel, og jeg hater det. Fra nå av blir det null godteri.

Anyways, nå er vinterferien i gang. Den starter dårlig, merker jeg. Var lei meg allerede da jeg åpnet øynene i dag, og har bare jobbing å se fram til i kveld. Det innebærer å holde seg unna småspising i åtte og en halv kjedelige arbeidstimer, og å fortrenge en god del tanker.

Håper dere får en bedre dag enn meg.

(Bilde: http://www.ebbern.dk/images/work/sadness.jpg)

They suck us dry 'til there's nothing left

Lørdagsmorgener er herlig sløve. Vanligvis pleier jeg å forsove meg, og bli nødt til å stresse for å rekke jobben, så for meg er det rart at jeg nå får oppleve en sånn herlig sløv lørdagsmorgen igjen. Jeg våkna nemlig helt av meg selv klokka fem over ni. I stedet for å grynte litt og pakke meg bedre inn i dyna, bestemte jeg meg for å stå opp.

Ja, greit, det var vel kanskje litt nedtur å ikke kunne slå på tven fordi kompisen til sambo ligger på sofaen her, men jeg får likevel til kosinga ganske bra med dataen og en kopp te.

Ellers, så er det Valentine's Day i dag. Ikke noe vi pleier å gjøre noe med, men akkurat i år kunne det vært greit. Min kjære reiser nemlig til Danmark i morgen tidlig, og da er det en viss fare for at vi ikke får sett hverandre på et par uker(uæh, krise, liksom). I stedet skal jeg tilbringe hele dagen på jobb med vondt i ryggen.

Jaja, det er jo uansett ikke noe jeg kan gjøre med det, har det vist seg. Derfor skal jeg satse på å finne noe litt fint til ham på jobben, og gi ham litt oppmerksomhet når jeg kommer hjem.

Kommende uke tror jeg kan bli akkurat passe hektisk. Mandag skal jeg øve til matteprøven jeg skal ha på tirsdag. Onsdag blir det turn, som alltid. Torsdag er det russekro med Black and White som tema (lurer på å ha vors her hjemme, det passer fint iom at det bare er jeg som er hjemme). Fredag skal jeg være fyllesyk, og lørdag skal jeg på jobb før jeg kan nyte at ferien endelig er i gang. Og så vil jeg sette meg et mål om at jeg skal rydde og vaske leiligheten på tirsdag. Det burde jeg klare, eller hva?

And I'm on my knees looking for the answer

I dag har jeg fått mine første hjemmelekser, og er offisielt i gang med kognitiv terapi.
Når jeg havner i situasjoner der jeg merker angsten, skal jeg etterpå prøve å gå igjennom det jeg tenkte, og prøve å finne alternative tanker som er mer rasjonelle og sanne.

Vi satte opp et "angstometer" på en skala fra 1-10 over hvilke situasjoner jeg synes er verst. På toppen troner noe så ufattelig normalt som "å gjøre feil". Jeg fatter ikke at jeg virkelig kan ha så forferdelig angst for å gjøre feil. Alle gjør tross alt feil en gang iblant. De fleste gjør feil veldig ofte. Men i motsetning til de fleste andre, greier ikke jeg å komme over det når jeg vet at jeg ikke har prestert hundre prosent.

Jeg blir sint på meg selv. Så sint at jeg synes det passer seg å skade meg. Og så blir jeg lei meg. Jeg blir lei meg fordi jeg føler at jeg aldri kommer til å bli flinkere, og fordi jeg føler at jeg allerede har ødelagt enhver sjanse til å vise hva jeg egentlig kan.

Det tok ikke mer enn noen timer, så havnet jeg i en sånn situasjon. Vi hadde historie, og jeg tenkte jeg skulle prøve å være litt aktiv for å holde karakteren min på beina. Jeg fulgte ikke veldig godt med, men da jeg hørte ham snakke om noe jeg hadde lest, og han spurte "hva var Kominform?", da rakte jeg opp hånden og sa det som sto i boken om emnet. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde hørt feil. Han hadde slett ikke sagt "kominform", men "comecon".

Jeg sluttet å snakke, tvang tårene tilbake, og ble sittende resten av timen og kjefte på meg selv. Jeg var sikker på at alle hadde merket at jeg snakket om feil ting, og at de mente jeg var dum. De kunne jo ikke vite at jeg hørte feil! Altså fremsto jeg som dum.

Nå kan jeg jo tenke at 90% av klassen satt i halvsøvne i historietimen, slik de alltid pleier å gjøre. Eller at de andre hørte feil slik som jeg gjorde. Men for å være ærlig tror jeg fremdeles at det var veldig merkbart at jeg sa feil, og det plager meg.

Det er vanskelig å tro på noe man ikke tror på.























www.google.com

Day after day it reappears

"Hva er det med meg i dag?

Jeg er visst ond."

^Det var det jeg skrev i går, som jeg aldri orket å legge ut. Ikke at det er så mye å publisere, men det oppsummerer dagen veldig bra.

Jeg angrer på at jeg dro på skolen i dag. Biologiprøven gikk på trynet, øynene mine rant, og jeg var stuptrøtt hele dagen. Jeg skulka siste time (kind of), og gikk hjem til pizza i stedet.

Litt senere dro jeg på kafé sammen med Yvonne, og så fikk jeg hilse på chinchillaen hennes, Raphael, etterpå. Et nydelig lite dyr!

Dagens lyspunkt blir nok turntreninga, før jeg må hjem og lese til historieprøve.

No proof anyone can hear

Sliten.
Irritabel.
Redd.

Jeg er sliten fordi jeg var på jobb i går, og gikk på fest etterpå. Selv om jeg ikke drakk noe særlig, var det utrolig tungt å sitte på puben og kjenne at angsten sneik seg innpå. Jeg føler meg totalt fjern når jeg blir sittende og konsentrere meg om å unngå å få anfall, men hvis jeg ikke fokuserer på å puste vanlig, så går det strake veien til helvete. Og så hater jeg kvalmen som følger med. Men koselig var det i går, i alle fall.

Jeg er irritabel, og jeg vet ikke hvorfor. Lite hyggelig er det uansett.

Jeg er bekymra for at jeg ikke skal greie å få gjort det jeg skal. Jeg må levere biologioppgave i morgen, og jeg har ikke begynt. Jeg har prøvd å begynne, men det går bare ikke. I kveld har jeg press på meg, og jeg må virkelig få det til.

It's going to be a long walk home

Innhold:

1. Psykiatrisenteret for andre gang
2. Skolen nå
3. Trening
4. Flush

1.
På onsdag var jeg på samtale for andre gang. Vi ble ferdig med kartleggingstestene, og kom frem til at jeg skal begynne med kognitiv terapi for depresjon allerede på torsdag. Jeg er spent på hvordan det går, men synes kognitiv behandling virker veldig fornuftig. Hvis det går bra, slipper jeg sannsynligvis å begynne med medisiner.

2.
Både i går og i dag var jeg skikkelig angst-kvalm da jeg sto opp. Jeg tvang meg selv til å gå på skolen likevel, og det gikk faktisk greit. I dag hadde jeg riktignok en kjemiprøve som ikke gikk spesielt bra, men jeg fikk tilbake norskteksten jeg skrev på fredag. Fikk faktisk 5/6, så det er jo ikke noe å være misfornøyd med når jeg bare brukte litt mer enn halve tiden vi hadde.

3.
Jeg har nevnt det før, men jeg må bare si det igjen: turn er fantastisk bra!
Ikke bare treningen i seg selv, men hele den positive stemningen.

4.
Flush ble sterilisert i går. Hun er fortsatt litt shabby, men oppfører seg som den herlige katten hun alltid har vært.

Nå må jeg komme meg avgårde igjen. Det er tid for trening.

That is what it is

I dag har jeg vært hos kjeveortopeden. Bare etterkontroll, riktignok, men vi tok bilder som vi sammenligna med bildene fra første gangen jeg var der. Håndfast bevis på hvor skeivt ansiktet mitt var. Heldigvis er det bedre nå, og faktisk skal det bli enda bedre; jeg får nemlig gratis bleking hos tannlegen!

Resten av dagen gikk med på å skaffe meg løsemiddelskader i gangen hos en venninne jeg ikke har vært sammen med på lenge. Vi var fire jenter sammen i en liten gang der lufta var fylt av malingavgasser, og vi ikke kunne ta på veggene. Det ble en rimelig morsom (og litt vanskelig) oppgave da vi etter en stund var blitt passelig susete og begynte å snuble i krakker og aviser.

Jeg er veldig glad jeg fikk være med, selv om jeg var for pinglete til å spørre selv. Håper de ikke angrer på at de tok meg med.

Jeg har en følelse av at jeg egentlig har mye å gjøre, men når jeg tenker meg om kommer jeg bare på et par ting, som jeg er for lat og sliten til å få gjort i kveld.

I morgen, tenker jeg. I morgen.

Fifty thousand tears I've cried

Og så begynte jeg å grine foran hele klassa i dag. Første gang på innmari lenge. Hadde liksom håpet at jeg var ferdig med det der, men så kom det likevel.

Tre kvarters forberedelse, og så fremføring. Egentlig en kjempeenkel oppgave, men selvsagt presterer jeg å ødelegge for hele gruppa ved å bare stamme, grine og løpe ut midt under framføringa.

Faen for en idiot jeg er. Jeg fatter ikke at jeg greier å være så teit. Og jeg burde sett det komme.

Jeg syntes alle lo av meg da jeg sto der framme, og da jeg kom ned på dassen etterpå, så jeg at smekken min var åpen.

Jeg hater meg -_-

Og nå bare syter jeg, jeg vet det..

Jeg må spise nå, men jeg finner ikke noe å spise.

The story of his life was beautifully told

Noen ganger skremmer jeg meg selv.
I går, da jeg gikk til sengs med et ønske om aldri å stå opp igjen, var en av de gangene. Tanken på at jeg like gjerne kunne avsluttet alt er ganske ekkel. Jeg er ikke redd den tanken. Hver gang den kommer har den en tendens til å føles kjærkommen, men jeg hater den likevel. Jeg hater det å våkne morgenen etter at jeg har tenkt den tanken. Ikke fordi ønsket mitt ikke gikk i oppfyllelse, men fordi jeg våkner med vissheten om at jeg faktisk har tenkt det. Igjen.

Ikke misforstå; jeg vil ikke avslutte alt. Ikke nå. Jeg ville det før, men nå er det alltid noe som hindrer meg i å gjøre det. Problemet er at selve tanken gjør det fælt å leve. Tanken i seg selv avler flere tanker, og det hater jeg. Jeg trodde jeg hadde fått det til å slutte, men dengang ei. Det skremmer meg at den er tilbake.

Jeg kommer ikke på noe virkelig positivt med denne dagen.

Håper du er flinkere enn meg.

What your soul sings

Jeg er lei av denne dagen.
Den begynte greit, med tidlig oppvåkning og oppstandelse, en varm dusj, fiksing av håret og skikkelige klær. Det er lenge siden jeg har gått på skolen og følt meg fin! Jeg rakk riktignok ikke å sminke meg da, men jeg likte likevel utseendet mitt bedre enn jeg har gjort på lenge da jeg gikk ut døra hjemme.

Så kom jeg på skolen. Jeg føler at jeg har alles stygge blikk på meg uansett hva jeg gjør, og selv om jeg har en mistanke om at det må være innbilning, så er det en overveldende og ekkel følelse. Jeg blir stressa av det, rett og slett.

(uh, det første bildet av meg)

Jeg skrev ferdig norskteksten på rekordtid, og gikk fra skolen først av alle. Bare for å komme hjem uten nøkler og finne en låst dør. Jeg måtte vente i tre kvarter før jeg fikk komme inn i varmen.

Senere kom jeg en time for sent på jobb (hadde sett feil på lista). Kjempegreier.

Skal jeg peke på noe positivt i dag (for det burde jeg jo gjøre), må det bli Flush. Gode, gode pusen min som satt hos meg hele tiden mens vi var utelåst.

For the times, they are changing

Du vet når du er så trøtt at øynene glir igjen hvis du ikke anstrenger deg for å holde dem åpne?
Sånn har jeg det i dag, og det innebærer at jeg sitter her og myser mot skjermen med rynker i panna.

Jeg har tent lys, og drikker en god kopp te (med honning, faktisk) mens jeg håper på at trøttheten skal gå over. Det hadde jo vært litt greit om jeg orket å lese litt historie før prøven i morgen.

Senere vil jeg gå tur. Det er fint å gå tur.



Kjipt i dag:
- Ikke Frustrerte Fruer
- Dårlig matteprøve
- Trøtt
- Godtesjuk
- Blakk

Fint i dag:
- 5/6 på norsktekst
- Vite at norsktekst ble lest opp for klassen i går
- Pusekatten og kjæresten min
- Kanskje gå tur

Face your fear

Endelig er jeg i gang på ordentlig. Jeg har vært på min første samtaletime i dag, og det gikk noenlunde greit. Det er et helvete å snakke om alt, men det trengs, tror jeg. Spørredama var grei og hyggelig, men da jeg fortalte at jeg var redd for mumien under badekaret, ble hun passe forbausa. Sikkert fordi dette var det første som dukket opp i hodet hennes:"Neei," sa jeg. "Mumie". "Åh," svarte hun, og så fremdeles like forbausa ut. Det var fordi hun så dette:

"Ikke sånn med bandasjer, altså! Sånn innskrumpa, brun, med bare hårtjafser som henger så vidt fast til hodet. Jeg er redd den skal strekke ut armen og gripe meg rundt ankelen."
Hun satt fortsatt og gapet, men nå skjønte hun poenget.
"Ååhh.. En sånn ordentlig som de finner?"

"Ja, en sånn."

I never really gave up on breaking out of this two-star town

Som alltid viser han hvilken fantastisk kjæreste han er, akkurat når det trengs som mest. Er det rart jeg elsker ham?

You weren't there

Kjæresten min er hjemme igjen. Verdens nydeligste og beste kjæreste. Uten ham tror jeg ikke at det hadde gått i det hele tatt. Men han er redd det er hans feil at jeg er som jeg er. Og han er redd andre skal tro det er hans feil. Jeg skjønner at han er redd.

I går hadde vi studieveiledningsdag på skolen. Jeg er fremdeles helt blank, og nå synes jeg nesten det begynner å haste. Vet ikke helt hvorfor, egentlig, for jeg er jo så skolelei at jeg burde ta et friår uansett.

Og så fikk vi vite karakterene våre. Jeg har jo hele tiden følt at jeg har falt helt at lasset dette halvåret, og har massevis av fravær. Både pga reising, og fordi jeg ikke har orka å gå på skolen på de tyngste dagene. Jeg har ikke gjort lekser, og ga opp alle tentamenene. Likevel har jeg bare fått femmere. I amaze myself. (I tillegg til at jeg får dårlig samvittighet over å gjøre det bra uten egentlig å fortjene det. Smarthet er et tveegget sverd.)

Jeg er tom igjen. Tom, dum, slapp, sliten, lat, frekk, you name it. Zombie.

My power, my pleasure, my pain

Jeg har begynt å drømme igjen.
Eller, jeg har begynt å huske drømmene mine, rettere sagt. Den siste tiden har jeg bare sovet drømmeløst, men urolig. Nå er drømmene kaotiske og usammenhengende, men de er der, og de er ikke vonde.


Jeg tror jeg liker å drømme, egentlig. I stedet for å våkne flere ganger hver natt og ha følelsen av at jeg såvidt har lagt meg. Nettene varer lenger med drømmer. Dessverre synes jeg likevel ikke at det har blitt lettere å stå opp. Det er så langt mellom de gode dagene, og når jeg for en gangs skyld har en god dag, er det nesten så jeg får skyldfølelse for at jeg ikke er trist og nedfor.

Men! I dag fikk jeg brev i posten igjen. Jeg har fått time!