Noen ganger skremmer jeg meg selv.
I går, da jeg gikk til sengs med et ønske om aldri å stå opp igjen, var en av de gangene. Tanken på at jeg like gjerne kunne avsluttet alt er ganske ekkel. Jeg er ikke redd den tanken. Hver gang den kommer har den en tendens til å føles kjærkommen, men jeg hater den likevel. Jeg hater det å våkne morgenen etter at jeg har tenkt den tanken. Ikke fordi ønsket mitt ikke gikk i oppfyllelse, men fordi jeg våkner med vissheten om at jeg faktisk har tenkt det. Igjen.
Ikke misforstå; jeg vil ikke avslutte alt. Ikke nå. Jeg ville det før, men nå er det alltid noe som hindrer meg i å gjøre det. Problemet er at selve tanken gjør det fælt å leve. Tanken i seg selv avler flere tanker, og det hater jeg. Jeg trodde jeg hadde fått det til å slutte, men dengang ei. Det skremmer meg at den er tilbake.
Jeg kommer ikke på noe virkelig positivt med denne dagen.
Håper du er flinkere enn meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar