Når jeg havner i situasjoner der jeg merker angsten, skal jeg etterpå prøve å gå igjennom det jeg tenkte, og prøve å finne alternative tanker som er mer rasjonelle og sanne.
Vi satte opp et "angstometer" på en skala fra 1-10 over hvilke situasjoner jeg synes er verst. På toppen troner noe så ufattelig normalt som "å gjøre feil". Jeg fatter ikke at jeg virkelig kan ha så forferdelig angst for å gjøre feil. Alle gjør tross alt feil en gang iblant. De fleste gjør feil veldig ofte. Men i motsetning til de fleste andre, greier ikke jeg å komme over det når jeg vet at jeg ikke har prestert hundre prosent.
Jeg blir sint på meg selv. Så sint at jeg synes det passer seg å skade meg. Og så blir jeg lei meg. Jeg blir lei meg fordi jeg føler at jeg aldri kommer til å bli flinkere, og fordi jeg føler at jeg allerede har ødelagt enhver sjanse til å vise hva jeg egentlig kan.
Det tok ikke mer enn noen timer, så havnet jeg i en sånn situasjon. Vi hadde historie, og jeg tenkte jeg skulle prøve å være litt aktiv for å holde karakteren min på beina. Jeg fulgte ikke veldig godt med, men da jeg hørte ham snakke om noe jeg hadde lest, og han spurte "hva var Kominform?", da rakte jeg opp hånden og sa det som sto i boken om emnet. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde hørt feil. Han hadde slett ikke sagt "kominform", men "comecon".
Jeg sluttet å snakke, tvang tårene tilbake, og ble sittende resten av timen og kjefte på meg selv. Jeg var sikker på at alle hadde merket at jeg snakket om feil ting, og at de mente jeg var dum. De kunne jo ikke vite at jeg hørte feil! Altså fremsto jeg som dum.
Nå kan jeg jo tenke at 90% av klassen satt i halvsøvne i historietimen, slik de alltid pleier å gjøre. Eller at de andre hørte feil slik som jeg gjorde. Men for å være ærlig tror jeg fremdeles at det var veldig merkbart at jeg sa feil, og det plager meg.
Det er vanskelig å tro på noe man ikke tror på.
www.google.com
Eg merka ingen feil:) trudde du svarte riktig eg?
SvarSlett