I dag har samboeren min bursdag. Han er blitt 24, og vi skal selvsagt på familiemiddag. Jeg kan ikke påstå at jeg er veldig frista. Det blir helt sikkert ok, men jeg orker egentlig ikke. Jeg vil være hjemme, og jeg vil at det på magisk vis skal blir rent og ryddig her på et blunk!
Nah, det skjer ikke. Ikke sjangs.
Jeg er plaget av tunge tanker nå om dagen. Hver gang jeg sier noe, og han ikke svarer så veldig engasjert, greier jeg å overbevise meg selv om at han ikke elsker meg mer. Jeg går bare og venter på at han skal gjøre det slutt. Herregud, det ville knust meg.
Jaja, jeg har i alle fall mye å skrive på hjemmeleksene mine, om ikke annet. 5-kolonneskjema om automatiske tanker og tankefeil i ulike situasjoner. Når jeg skriver de leksene, ser jeg ofte at tankegangen min er helt på trynet. Jeg går i minst fire ulike tankefeller for hver eneste situasjon jeg havner i. Det hjelper å få det konkretisert gjennom skjemaene, men det blir ikke enkelt å kvitte seg med dårlige vaner likevel.
Før eller senere må jeg greie det, for jeg kan ikke fungere sånn særlig mye lenger.
lørdag 28. februar 2009
tirsdag 24. februar 2009
Stop and stare
Det er slitsomt å ta seg nær av alt.
Det er slitsomt å prøve å la være å ta seg nær av alt.
Jeg har ikke evnen til å bagatellisere ting. Alt som blir sagt må jeg analysere ned til minste detalj, kun slik at hodet mitt kan tolke det i verste mening. Jeg ser kun det negative, og det er forferdelig.
Smilebilde:
Jeg har ikke evnen til å bagatellisere ting. Alt som blir sagt må jeg analysere ned til minste detalj, kun slik at hodet mitt kan tolke det i verste mening. Jeg ser kun det negative, og det er forferdelig.
Smilebilde:
Bilde: Brita Endal
lørdag 21. februar 2009
In this world full of you
På torsdag var jeg oppriktig glad. Det var kjempegøy på russekro, og jeg følte meg fin og hele pakka. Så kom fredag, med depressive tanker som jeg ikke greide å få ut av hodet uansett hvor hardt jeg prøvde. Det eneste lyspunktet var egentlig turntrening, men selv den greide jeg bare delvis å være med på. Jeg bestemte meg for å overnatte hos mamma og pappa.
Mamma og pappa har badevekt. Jeg har alltid prøvd å være forsiktig med å bruke den, og har bestandig hatt en "grensevekt" som jeg skal holde meg under. Tja, det er vel ikke noe sjokk at jeg fant ut i går at jeg har krysset den grensa. Foreløpig bare med én kilo (og fullt påkledd, riktignok). Men det føles som et nederlag. Jeg føler meg dvask og ekkel, og jeg hater det. Fra nå av blir det null godteri.
Anyways, nå er vinterferien i gang. Den starter dårlig, merker jeg. Var lei meg allerede da jeg åpnet øynene i dag, og har bare jobbing å se fram til i kveld. Det innebærer å holde seg unna småspising i åtte og en halv kjedelige arbeidstimer, og å fortrenge en god del tanker.
Håper dere får en bedre dag enn meg.
(Bilde: http://www.ebbern.dk/images/work/sadness.jpg)
Mamma og pappa har badevekt. Jeg har alltid prøvd å være forsiktig med å bruke den, og har bestandig hatt en "grensevekt" som jeg skal holde meg under. Tja, det er vel ikke noe sjokk at jeg fant ut i går at jeg har krysset den grensa. Foreløpig bare med én kilo (og fullt påkledd, riktignok). Men det føles som et nederlag. Jeg føler meg dvask og ekkel, og jeg hater det. Fra nå av blir det null godteri.
Anyways, nå er vinterferien i gang. Den starter dårlig, merker jeg. Var lei meg allerede da jeg åpnet øynene i dag, og har bare jobbing å se fram til i kveld. Det innebærer å holde seg unna småspising i åtte og en halv kjedelige arbeidstimer, og å fortrenge en god del tanker.
Håper dere får en bedre dag enn meg.
(Bilde: http://www.ebbern.dk/images/work/sadness.jpg)
lørdag 14. februar 2009
They suck us dry 'til there's nothing left
Lørdagsmorgener er herlig sløve. Vanligvis pleier jeg å forsove meg, og bli nødt til å stresse for å rekke jobben, så for meg er det rart at jeg nå får oppleve en sånn herlig sløv lørdagsmorgen igjen. Jeg våkna nemlig helt av meg selv klokka fem over ni. I stedet for å grynte litt og pakke meg bedre inn i dyna, bestemte jeg meg for å stå opp.
Ja, greit, det var vel kanskje litt nedtur å ikke kunne slå på tven fordi kompisen til sambo ligger på sofaen her, men jeg får likevel til kosinga ganske bra med dataen og en kopp te.
Ellers, så er det Valentine's Day i dag. Ikke noe vi pleier å gjøre noe med, men akkurat i år kunne det vært greit. Min kjære reiser nemlig til Danmark i morgen tidlig, og da er det en viss fare for at vi ikke får sett hverandre på et par uker(uæh, krise, liksom). I stedet skal jeg tilbringe hele dagen på jobb med vondt i ryggen.
Jaja, det er jo uansett ikke noe jeg kan gjøre med det, har det vist seg. Derfor skal jeg satse på å finne noe litt fint til ham på jobben, og gi ham litt oppmerksomhet når jeg kommer hjem.
Kommende uke tror jeg kan bli akkurat passe hektisk. Mandag skal jeg øve til matteprøven jeg skal ha på tirsdag. Onsdag blir det turn, som alltid. Torsdag er det russekro med Black and White som tema (lurer på å ha vors her hjemme, det passer fint iom at det bare er jeg som er hjemme). Fredag skal jeg være fyllesyk, og lørdag skal jeg på jobb før jeg kan nyte at ferien endelig er i gang. Og så vil jeg sette meg et mål om at jeg skal rydde og vaske leiligheten på tirsdag. Det burde jeg klare, eller hva?
Ja, greit, det var vel kanskje litt nedtur å ikke kunne slå på tven fordi kompisen til sambo ligger på sofaen her, men jeg får likevel til kosinga ganske bra med dataen og en kopp te.
Ellers, så er det Valentine's Day i dag. Ikke noe vi pleier å gjøre noe med, men akkurat i år kunne det vært greit. Min kjære reiser nemlig til Danmark i morgen tidlig, og da er det en viss fare for at vi ikke får sett hverandre på et par uker(uæh, krise, liksom). I stedet skal jeg tilbringe hele dagen på jobb med vondt i ryggen.
Jaja, det er jo uansett ikke noe jeg kan gjøre med det, har det vist seg. Derfor skal jeg satse på å finne noe litt fint til ham på jobben, og gi ham litt oppmerksomhet når jeg kommer hjem.
Kommende uke tror jeg kan bli akkurat passe hektisk. Mandag skal jeg øve til matteprøven jeg skal ha på tirsdag. Onsdag blir det turn, som alltid. Torsdag er det russekro med Black and White som tema (lurer på å ha vors her hjemme, det passer fint iom at det bare er jeg som er hjemme). Fredag skal jeg være fyllesyk, og lørdag skal jeg på jobb før jeg kan nyte at ferien endelig er i gang. Og så vil jeg sette meg et mål om at jeg skal rydde og vaske leiligheten på tirsdag. Det burde jeg klare, eller hva?
torsdag 12. februar 2009
And I'm on my knees looking for the answer
I dag har jeg fått mine første hjemmelekser, og er offisielt i gang med kognitiv terapi.
Når jeg havner i situasjoner der jeg merker angsten, skal jeg etterpå prøve å gå igjennom det jeg tenkte, og prøve å finne alternative tanker som er mer rasjonelle og sanne.
Vi satte opp et "angstometer" på en skala fra 1-10 over hvilke situasjoner jeg synes er verst. På toppen troner noe så ufattelig normalt som "å gjøre feil". Jeg fatter ikke at jeg virkelig kan ha så forferdelig angst for å gjøre feil. Alle gjør tross alt feil en gang iblant. De fleste gjør feil veldig ofte. Men i motsetning til de fleste andre, greier ikke jeg å komme over det når jeg vet at jeg ikke har prestert hundre prosent.
Jeg blir sint på meg selv. Så sint at jeg synes det passer seg å skade meg. Og så blir jeg lei meg. Jeg blir lei meg fordi jeg føler at jeg aldri kommer til å bli flinkere, og fordi jeg føler at jeg allerede har ødelagt enhver sjanse til å vise hva jeg egentlig kan.
Det tok ikke mer enn noen timer, så havnet jeg i en sånn situasjon. Vi hadde historie, og jeg tenkte jeg skulle prøve å være litt aktiv for å holde karakteren min på beina. Jeg fulgte ikke veldig godt med, men da jeg hørte ham snakke om noe jeg hadde lest, og han spurte "hva var Kominform?", da rakte jeg opp hånden og sa det som sto i boken om emnet. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde hørt feil. Han hadde slett ikke sagt "kominform", men "comecon".
Jeg sluttet å snakke, tvang tårene tilbake, og ble sittende resten av timen og kjefte på meg selv. Jeg var sikker på at alle hadde merket at jeg snakket om feil ting, og at de mente jeg var dum. De kunne jo ikke vite at jeg hørte feil! Altså fremsto jeg som dum.
Nå kan jeg jo tenke at 90% av klassen satt i halvsøvne i historietimen, slik de alltid pleier å gjøre. Eller at de andre hørte feil slik som jeg gjorde. Men for å være ærlig tror jeg fremdeles at det var veldig merkbart at jeg sa feil, og det plager meg.
Det er vanskelig å tro på noe man ikke tror på.
www.google.com
Når jeg havner i situasjoner der jeg merker angsten, skal jeg etterpå prøve å gå igjennom det jeg tenkte, og prøve å finne alternative tanker som er mer rasjonelle og sanne.
Vi satte opp et "angstometer" på en skala fra 1-10 over hvilke situasjoner jeg synes er verst. På toppen troner noe så ufattelig normalt som "å gjøre feil". Jeg fatter ikke at jeg virkelig kan ha så forferdelig angst for å gjøre feil. Alle gjør tross alt feil en gang iblant. De fleste gjør feil veldig ofte. Men i motsetning til de fleste andre, greier ikke jeg å komme over det når jeg vet at jeg ikke har prestert hundre prosent.
Jeg blir sint på meg selv. Så sint at jeg synes det passer seg å skade meg. Og så blir jeg lei meg. Jeg blir lei meg fordi jeg føler at jeg aldri kommer til å bli flinkere, og fordi jeg føler at jeg allerede har ødelagt enhver sjanse til å vise hva jeg egentlig kan.
Det tok ikke mer enn noen timer, så havnet jeg i en sånn situasjon. Vi hadde historie, og jeg tenkte jeg skulle prøve å være litt aktiv for å holde karakteren min på beina. Jeg fulgte ikke veldig godt med, men da jeg hørte ham snakke om noe jeg hadde lest, og han spurte "hva var Kominform?", da rakte jeg opp hånden og sa det som sto i boken om emnet. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde hørt feil. Han hadde slett ikke sagt "kominform", men "comecon".
Jeg sluttet å snakke, tvang tårene tilbake, og ble sittende resten av timen og kjefte på meg selv. Jeg var sikker på at alle hadde merket at jeg snakket om feil ting, og at de mente jeg var dum. De kunne jo ikke vite at jeg hørte feil! Altså fremsto jeg som dum.
Nå kan jeg jo tenke at 90% av klassen satt i halvsøvne i historietimen, slik de alltid pleier å gjøre. Eller at de andre hørte feil slik som jeg gjorde. Men for å være ærlig tror jeg fremdeles at det var veldig merkbart at jeg sa feil, og det plager meg.
Det er vanskelig å tro på noe man ikke tror på.
www.google.com
tirsdag 10. februar 2009
Day after day it reappears
"Hva er det med meg i dag?
Jeg er visst ond."
^Det var det jeg skrev i går, som jeg aldri orket å legge ut. Ikke at det er så mye å publisere, men det oppsummerer dagen veldig bra.
Jeg angrer på at jeg dro på skolen i dag. Biologiprøven gikk på trynet, øynene mine rant, og jeg var stuptrøtt hele dagen. Jeg skulka siste time (kind of), og gikk hjem til pizza i stedet.
Litt senere dro jeg på kafé sammen med Yvonne, og så fikk jeg hilse på chinchillaen hennes, Raphael, etterpå. Et nydelig lite dyr!
Dagens lyspunkt blir nok turntreninga, før jeg må hjem og lese til historieprøve.
Jeg er visst ond."
^Det var det jeg skrev i går, som jeg aldri orket å legge ut. Ikke at det er så mye å publisere, men det oppsummerer dagen veldig bra.
Jeg angrer på at jeg dro på skolen i dag. Biologiprøven gikk på trynet, øynene mine rant, og jeg var stuptrøtt hele dagen. Jeg skulka siste time (kind of), og gikk hjem til pizza i stedet.
Litt senere dro jeg på kafé sammen med Yvonne, og så fikk jeg hilse på chinchillaen hennes, Raphael, etterpå. Et nydelig lite dyr!
Dagens lyspunkt blir nok turntreninga, før jeg må hjem og lese til historieprøve.
søndag 8. februar 2009
No proof anyone can hear
Sliten.
Irritabel.
Redd.
Jeg er sliten fordi jeg var på jobb i går, og gikk på fest etterpå. Selv om jeg ikke drakk noe særlig, var det utrolig tungt å sitte på puben og kjenne at angsten sneik seg innpå. Jeg føler meg totalt fjern når jeg blir sittende og konsentrere meg om å unngå å få anfall, men hvis jeg ikke fokuserer på å puste vanlig, så går det strake veien til helvete. Og så hater jeg kvalmen som følger med. Men koselig var det i går, i alle fall.
Jeg er irritabel, og jeg vet ikke hvorfor. Lite hyggelig er det uansett.
Jeg er bekymra for at jeg ikke skal greie å få gjort det jeg skal. Jeg må levere biologioppgave i morgen, og jeg har ikke begynt. Jeg har prøvd å begynne, men det går bare ikke. I kveld har jeg press på meg, og jeg må virkelig få det til.
Irritabel.
Redd.
Jeg er sliten fordi jeg var på jobb i går, og gikk på fest etterpå. Selv om jeg ikke drakk noe særlig, var det utrolig tungt å sitte på puben og kjenne at angsten sneik seg innpå. Jeg føler meg totalt fjern når jeg blir sittende og konsentrere meg om å unngå å få anfall, men hvis jeg ikke fokuserer på å puste vanlig, så går det strake veien til helvete. Og så hater jeg kvalmen som følger med. Men koselig var det i går, i alle fall.
Jeg er irritabel, og jeg vet ikke hvorfor. Lite hyggelig er det uansett.
Jeg er bekymra for at jeg ikke skal greie å få gjort det jeg skal. Jeg må levere biologioppgave i morgen, og jeg har ikke begynt. Jeg har prøvd å begynne, men det går bare ikke. I kveld har jeg press på meg, og jeg må virkelig få det til.
fredag 6. februar 2009
It's going to be a long walk home
Innhold:
1. Psykiatrisenteret for andre gang
2. Skolen nå
3. Trening
4. Flush
1.
På onsdag var jeg på samtale for andre gang. Vi ble ferdig med kartleggingstestene, og kom frem til at jeg skal begynne med kognitiv terapi for depresjon allerede på torsdag. Jeg er spent på hvordan det går, men synes kognitiv behandling virker veldig fornuftig. Hvis det går bra, slipper jeg sannsynligvis å begynne med medisiner.
2.
Både i går og i dag var jeg skikkelig angst-kvalm da jeg sto opp. Jeg tvang meg selv til å gå på skolen likevel, og det gikk faktisk greit. I dag hadde jeg riktignok en kjemiprøve som ikke gikk spesielt bra, men jeg fikk tilbake norskteksten jeg skrev på fredag. Fikk faktisk 5/6, så det er jo ikke noe å være misfornøyd med når jeg bare brukte litt mer enn halve tiden vi hadde.
3.
Jeg har nevnt det før, men jeg må bare si det igjen: turn er fantastisk bra!
Ikke bare treningen i seg selv, men hele den positive stemningen.
4.
Flush ble sterilisert i går. Hun er fortsatt litt shabby, men oppfører seg som den herlige katten hun alltid har vært.
Nå må jeg komme meg avgårde igjen. Det er tid for trening.
1. Psykiatrisenteret for andre gang
2. Skolen nå
3. Trening
4. Flush
1.
På onsdag var jeg på samtale for andre gang. Vi ble ferdig med kartleggingstestene, og kom frem til at jeg skal begynne med kognitiv terapi for depresjon allerede på torsdag. Jeg er spent på hvordan det går, men synes kognitiv behandling virker veldig fornuftig. Hvis det går bra, slipper jeg sannsynligvis å begynne med medisiner.
2.
Både i går og i dag var jeg skikkelig angst-kvalm da jeg sto opp. Jeg tvang meg selv til å gå på skolen likevel, og det gikk faktisk greit. I dag hadde jeg riktignok en kjemiprøve som ikke gikk spesielt bra, men jeg fikk tilbake norskteksten jeg skrev på fredag. Fikk faktisk 5/6, så det er jo ikke noe å være misfornøyd med når jeg bare brukte litt mer enn halve tiden vi hadde.
3.
Jeg har nevnt det før, men jeg må bare si det igjen: turn er fantastisk bra!
Ikke bare treningen i seg selv, men hele den positive stemningen.
4.
Flush ble sterilisert i går. Hun er fortsatt litt shabby, men oppfører seg som den herlige katten hun alltid har vært.
Nå må jeg komme meg avgårde igjen. Det er tid for trening.
tirsdag 3. februar 2009
That is what it is
I dag har jeg vært hos kjeveortopeden. Bare etterkontroll, riktignok, men vi tok bilder som vi sammenligna med bildene fra første gangen jeg var der. Håndfast bevis på hvor skeivt ansiktet mitt var. Heldigvis er det bedre nå, og faktisk skal det bli enda bedre; jeg får nemlig gratis bleking hos tannlegen!
Resten av dagen gikk med på å skaffe meg løsemiddelskader i gangen hos en venninne jeg ikke har vært sammen med på lenge. Vi var fire jenter sammen i en liten gang der lufta var fylt av malingavgasser, og vi ikke kunne ta på veggene. Det ble en rimelig morsom (og litt vanskelig) oppgave da vi etter en stund var blitt passelig susete og begynte å snuble i krakker og aviser.
Jeg er veldig glad jeg fikk være med, selv om jeg var for pinglete til å spørre selv. Håper de ikke angrer på at de tok meg med.
Jeg har en følelse av at jeg egentlig har mye å gjøre, men når jeg tenker meg om kommer jeg bare på et par ting, som jeg er for lat og sliten til å få gjort i kveld.
I morgen, tenker jeg. I morgen.
Resten av dagen gikk med på å skaffe meg løsemiddelskader i gangen hos en venninne jeg ikke har vært sammen med på lenge. Vi var fire jenter sammen i en liten gang der lufta var fylt av malingavgasser, og vi ikke kunne ta på veggene. Det ble en rimelig morsom (og litt vanskelig) oppgave da vi etter en stund var blitt passelig susete og begynte å snuble i krakker og aviser.
Jeg er veldig glad jeg fikk være med, selv om jeg var for pinglete til å spørre selv. Håper de ikke angrer på at de tok meg med.
Jeg har en følelse av at jeg egentlig har mye å gjøre, men når jeg tenker meg om kommer jeg bare på et par ting, som jeg er for lat og sliten til å få gjort i kveld.
I morgen, tenker jeg. I morgen.
mandag 2. februar 2009
Fifty thousand tears I've cried
Og så begynte jeg å grine foran hele klassa i dag. Første gang på innmari lenge. Hadde liksom håpet at jeg var ferdig med det der, men så kom det likevel.
Tre kvarters forberedelse, og så fremføring. Egentlig en kjempeenkel oppgave, men selvsagt presterer jeg å ødelegge for hele gruppa ved å bare stamme, grine og løpe ut midt under framføringa.
Faen for en idiot jeg er. Jeg fatter ikke at jeg greier å være så teit. Og jeg burde sett det komme.
Jeg syntes alle lo av meg da jeg sto der framme, og da jeg kom ned på dassen etterpå, så jeg at smekken min var åpen.
Jeg hater meg -_-
Og nå bare syter jeg, jeg vet det..
Jeg må spise nå, men jeg finner ikke noe å spise.
Tre kvarters forberedelse, og så fremføring. Egentlig en kjempeenkel oppgave, men selvsagt presterer jeg å ødelegge for hele gruppa ved å bare stamme, grine og løpe ut midt under framføringa.
Faen for en idiot jeg er. Jeg fatter ikke at jeg greier å være så teit. Og jeg burde sett det komme.
Jeg syntes alle lo av meg da jeg sto der framme, og da jeg kom ned på dassen etterpå, så jeg at smekken min var åpen.
Jeg hater meg -_-
Og nå bare syter jeg, jeg vet det..
Jeg må spise nå, men jeg finner ikke noe å spise.
Abonner på:
Innlegg (Atom)