I nesten to uker har jeg hatt folk rundt meg 24 timer i døgnet. Faktisk har jeg delt bosted med ca 60 000 personer, og mine eneste øyeblikk alene har vært korte besøk på ulike skitne utedasser. Det høres kanskje jævlig ut på mange måter, men for meg har det vært helt perfekt. Jeg delte camp med over 20 andre, og telt med to kjempegreie gutter. Hele turen har vært full av alkohol, hasj, musikk og sosialt samvær. Og jeg har elsket det.
Selvsagt har jeg savnet Martin, men så lenge det foregår ting hele tiden får man ikke tid til å tenke for mye.
Derfor er jeg ensom nå. Jeg tør ikke bevege meg ut av kontorstolen for å henge opp klær, sette maten i kjøleskapet eller gå til sengs. Det føles uoverkommelig å vente i enda en uke på å få se kjæresten min. Enda en hel uke uten kos og nærhet. Jeg blir nok nødt til å sysselsette meg på en eller annen måte.
Mine søte, søte woodoo-øredobber.
