Nothing else matters

Jeg føler meg som en slave under andres meninger. Ett negativt ord om en kjole får meg til å bli usikker på alt, og det plager meg. Spesielt når det ikke en gang kommer fra en person som kjenner meg, eller har sett meg i virkeligheten.

Men jeg vil ha en fin nyttårskveld. Jeg skal gjøre alt for at det bli bra denne gangen.

Jeg er lei meg, og jeg liker det ikke.

Do you still feel the pain of the scars that won't heal?

Jeg måtte bare trene nå. Selv om klokka var over halv ett, var jeg så drittlei av å sitte her og føle meg slaskete, at jeg like godt fant frem treningsmatta og gjorde noen øvelser. Jeg tror ikke jeg har nevnt det før. At trening er noe av det som gjør meg bedre til sinns. Spesielt turn. Jeg elsker å slite meg ut slik at jeg kjenner det dagen etterpå. Kroppen har godt av det på så mange måter, og følelsen av å mestre noe er ubeskrivelig god. Jeg har planer om å trene mer fremover.

Nesten uansett hvor sliten jeg er, eller hvor utafor jeg kjenner meg, så kan jeg trene, og etterpå føle meg en liten smule bedre. Slik som nå, for eksempel; jeg har hatt tusen tanker kvernende i hodet fra det sekundet jeg våknet, men etter en halvtime på treningsmatta foran tven føles alt sammen litt fjernere. Akkurat så fjernt som jeg behøver å ha det akkurat nå.

No helping hand

Det er forferdelig frustrerende å ikke ha kontroll.
Kan du tenke deg hvordan det føles når kroppen ikke lystrer?
Når du begynner å skjelve, svette og hyperventilere uten noen åpenbar grunn?
Det prikker i hendene, det svartner for øynene, og hjertet løper løpsk.

Jeg har opplevd angstanfall flere ganger, og det har selvsagt føltes ille hver gang. Men i går gikk det opp for meg at jeg ikke har kontroll. Det var ikke et spesielt kratig anfall. Faktisk var det et av de svakere. Det som skremmer meg er at jeg ikke vet hvorfor det skjedde. Jeg følte meg ikke spesielt stressa, eller redd, eller sliten, eller noe som helst.

Men jeg snakket med legen på legevakta. Prøvde til og med å bestille meg time, men det kunne han ikke hjelpe meg med. "Du har åpenbart et problem som du trenger hjelp til å ordne opp i, men legevaktsentralen er ikke direkte tilknyttet legekontoret, så du må nok ringe og bestille deg en time selv."

Piece of cake, liksom? Tror nok ikke det.

Nothing can prepare you

Vel, så er julekvelden passert. Jeg sitter her i stua og venter på at adventslysa skal brenne ned til knekken som oppsto da katten reiv dem ned på gulvet. Katten på sin side ligger sammenkrøllet på et nydelig rødt ullteppe som vi fikk til jul.

Julaften var så absolutt vellykket. Datasystemet på jobben brøt sammen, og det forårsaket selvsagt kaos, men likevel var jeg slett ikke så sliten som jeg hadde trodd etterpå. Etter jobb behøvde jeg bare å ta en dusj, og så kunne jeg slappe av helt til maten. Jeg gleda meg som en unge til å smake alle pølsene vi hadde (7 forskjellige), men etter to pølsebiter var jeg stappmett, så jeg kom ikke gjennom noe mer.

I år fikk jeg nesten ingen julegaver som var til bare meg, for alt sammen var husholdningsgreier. Ikke at det gjør noe, for det trenger vi jo, men nå etterpå kom jeg jo selvsagt på et par ting som jeg gjerne skulle hatt selv.

Dagen i dag har vært preget av ryggsmerter. Mormor gav meg morfintablett, men nå er effekten snart borte, så det frister ikke å rydde på plass alle tingene. Gi meg en halvtime til, så skal jeg komme i gang.

It's a good thing tears never show in the pooring rain

Jeg er virkelig glad jeg ikke skal jobbe i morgen. Tre dager på rad har gjort meg sliten. Ikke det at det er bare jobbinga altså, jeg har jo ikke vært skikkelig frisk sånn rent fysisk på et par uker, og festen på torsdag tok jo en del krefter.

En sliten meg er synonymt med et monster. Jeg har grått fem-seks ganger bare siden jeg kom hjem halv sju, og alt sammen for filleting som ikke betyr noe. En kompis fikk seg en ubehagelig opplevelse da jeg ikke greide å styre meg mens han var her. Og det bare fordi sambo ikke har så lyst til å være med i kaffeslaberaset etter barnedåpen til ei jente han ikke kjenner.

Vi er bedt på fest i morgen også. Det frister ikke, og jeg føler meg ikke i form til det. Men jeg føler at jeg svikter enda en gang, og det orker jeg heller ikke tanken på.

Velvel, det vil jo vise seg hva som skjer. Dagsformen min kan jo være helt annerledes i morgen. Og kanskje jeg får opp humøret litt etter at jeg forhåpentligvis endelig er kommet i gang med julegavene. Den som venter får se.

I see the devil on the doorstep now

Tentamenen gikk egentlig bedre enn venta. Sannsynligvis fordi jeg venta en katastrofe, men likevel. Jeg holdt ut hele dagen, og kom meg faktisk gjennom alle oppgavene på et vis. Det blir garantert ikke toppkarakter, men i det minste ikke stryk heller.

Og dessuten har jeg kommet et bittelite skritt nærmere hjelpen; før tentamenen dro jeg tidlig på skolen, og bad om å få snakke med mattelæreren (som også er kontaktlæreren min). Jeg begynte å grine og skjelve og stamme allerede før vi fikk kommet oss inn på et rom der det var tomt for andre folk, men på et vis greide jeg å hikste fram at jeg har hatt veldig mange tunge perioder i det siste, og at det har gått ut over skolearbeidet.

Jeg sa også at jeg har slitt veldig mye før, men at det er først nå i det siste at det virkelig har påvirket karakterene mine. Og læreren sa han hadde merka det. At jeg ikke har vært sånn som jeg var før, og at jeg burde kontakte fastlegen min med en gang og få skikkelig hjelp.

Faen så uvirkelig viktig det føles at noen endelig ser det. Jeg er jo ikke den perfekte, skoleflinke jenta som jeg "utgir" meg for å være! Jeg sier "utgir" fordi jeg ikke har gjørt det bevisst. Jeg har aldri gått inn for å gi folk et inntrykk av at jeg har stålkontroll på alt, men likevel virker det som det er slik de aller fleste oppfatter meg.

Uansett; jeg lovet læreren min at jeg skal søke ordentlig hjelp. Det skal jeg. Jeg må.

Please, please forgive me

Det er matematikktentamen i morgen. Jeg greier ikke å fokusere, og siden hodet mitt nekter å samarbeide, har jeg endt opp med å gi opp hele greia.

Jeg sovna aldri i natt. Et par timer våken og noen få timer dårlig søvn gjorde sitt til at det ble en tung morgen, soving i fritimen, og en slapp ettermiddag.

Jeg skal begynne å sove mer. Jeg SKAL. Søvn er essensielt, og det er noe jeg alltid har fått lite av. Men det å sove mer høres enklere ut enn det er. Det er demotiverende å ligge i timesvis med ekle, forvirrende, kjipe og vonde tanker hver natt før søvnen kommer.

I morgen blir det også fest. Vi får se hva som skjer.

My only friend, the end

Det er snart jul. Det meste er fint, men i bakhodet ligger det og lurer. Jeg går med en følelse av kronisk dårlig samvittighet, som tilsynelatende bunner i ingenting som helst. Samtidig er alt så bra på overflaten. Jeg har kjæresten, jeg har katt, jeg har jobb, leilighet og gode karakterer (enn så lenge). Jeg har til og med hatt pause fra skolen i en uke, men likevel føler jeg meg tom. Det meste er knekkende likegyldig.

Og jeg er redd. Alene i leiligheten ser jeg skygger og bevegelser over alt. Bevegelser som ikke er der.

Jeg vil så gjerne ut av dette. Jeg vil legge meg om kvelden uten å lure på hvor gjerne jeg vil dø i morgen. Jeg vil stå opp om morgenen og se frem til en dag der jeg kan smile uten at det føles som en maske.

She wants to give up and lie down

Picture: random at Google