But these stories don't mean anything

(http://varna.files.wordpress.com/2009/02/lonely-1.jpg)

Det å holde en samtale gående er en kunst. Du tenker kanskje ikke over det til vanlig, men når du snakker med noen for første gang på lenge, da merker du hvor vanskelig det faktisk er. Man har tenkt ut så mye man burde si, og en god del man ikke burde si, og så ender man opp med å bare snakke tanketomt vrøvl for å unngå den berømte pinlige stillheten. I alle fall jeg.

Jeg er alene hjemme. Jeg føler meg alene i verden.

Angsten er tilbake. Jeg gruer meg til den minste ting, får skjelvetokter og blir på gråten bare noen spør hvordan det går. Jeg har tunge dager, og litt mindre tunge dager, men jeg har ingen fine dager lenger. Jeg lengter etter å ha en skikkelig kjip kveld, for så å våkne neste morgen og se at "hei, det var jo faktisk ikke så innmari fælt likevel, de greiene der!". I stedet legger jeg meg om kvelden, og når jeg våkner om morgenen er jeg kvalm av bekymring allerede før jeg kommer på hva som har skjedd.

Det er én person som kan fikse meg, men han vet det ikke selv. Og jeg kan ikke fortelle ham det.

I morgen skal jeg opp klokka seks og selge bil. Etterpå må jeg kjøpe drikke (bare sånn i tilfelle noen skulle få en midlertidig hjerneskade og finne på å invitere meg på fest), før jeg må på jobb noen timer. Kvelden er uten konkrete planer, akkurat som resten av livet mitt.

Yayness, I'm fucked.