Falling

Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Hver eneste dag er fylt med nedstemthet, falsk glede, gråt, falsk latter, sinne og skyldfølelse.
Noen dager starter greit, slik som denne. Jeg var bare litt over middels lei meg da jeg våknet, og kom bare litt for sent til skolen. Jeg hadde med meg sminke, så jeg kunne se bra ut på russebildet.

Fra og med klokka halv ti gikk det straka vägen ut vinduet. Jeg spiste rett-i-koppen, og ble sint på meg selv på grunn av det. Så kom kjemilæreren min og nevnte mailen jeg skrev i går som jeg ikke likte å skrive. Det ble heller ikke noe russebilde (what a surprise!), og i gymmen begynte jeg å blø neseblod.

Så var det å komme hjem og ikke få igjen buksesmekken. Krangle med kjæresten fordi jeg overreagerer på en misforståelse. Gråte i flere timer på grunn av at jeg oppfører meg slik jeg gjør.

Jeg prøver virkelig. Jeg prøver å bygge meg opp et nytt nettverk. Jeg prøver å ikke falle utenfor. Å være ærlig. Å være meg. Hvis folk ikke kan like meg for meg, så er det ikke verdt det, prøver jeg å tenke.

Men jeg er så redd for så mye. Redd for at folk ikke skal si ting som de er. Redd for at folk skal si ting som de er. Redd for å gjøre feil. Redd for å bli alene. Redd for å ikke være elsket. Redd for meg.


Jeg synes jeg skal si noe positivt. For det finnes noe positivt:
- Jeg lærte pikert salto i dag
- Kjæresten min drømte om meg i natt
- Snille mammaen min kjøpte tekopper til oss i går