The story of his life was beautifully told

Noen ganger skremmer jeg meg selv.
I går, da jeg gikk til sengs med et ønske om aldri å stå opp igjen, var en av de gangene. Tanken på at jeg like gjerne kunne avsluttet alt er ganske ekkel. Jeg er ikke redd den tanken. Hver gang den kommer har den en tendens til å føles kjærkommen, men jeg hater den likevel. Jeg hater det å våkne morgenen etter at jeg har tenkt den tanken. Ikke fordi ønsket mitt ikke gikk i oppfyllelse, men fordi jeg våkner med vissheten om at jeg faktisk har tenkt det. Igjen.

Ikke misforstå; jeg vil ikke avslutte alt. Ikke nå. Jeg ville det før, men nå er det alltid noe som hindrer meg i å gjøre det. Problemet er at selve tanken gjør det fælt å leve. Tanken i seg selv avler flere tanker, og det hater jeg. Jeg trodde jeg hadde fått det til å slutte, men dengang ei. Det skremmer meg at den er tilbake.

Jeg kommer ikke på noe virkelig positivt med denne dagen.

Håper du er flinkere enn meg.

What your soul sings

Jeg er lei av denne dagen.
Den begynte greit, med tidlig oppvåkning og oppstandelse, en varm dusj, fiksing av håret og skikkelige klær. Det er lenge siden jeg har gått på skolen og følt meg fin! Jeg rakk riktignok ikke å sminke meg da, men jeg likte likevel utseendet mitt bedre enn jeg har gjort på lenge da jeg gikk ut døra hjemme.

Så kom jeg på skolen. Jeg føler at jeg har alles stygge blikk på meg uansett hva jeg gjør, og selv om jeg har en mistanke om at det må være innbilning, så er det en overveldende og ekkel følelse. Jeg blir stressa av det, rett og slett.

(uh, det første bildet av meg)

Jeg skrev ferdig norskteksten på rekordtid, og gikk fra skolen først av alle. Bare for å komme hjem uten nøkler og finne en låst dør. Jeg måtte vente i tre kvarter før jeg fikk komme inn i varmen.

Senere kom jeg en time for sent på jobb (hadde sett feil på lista). Kjempegreier.

Skal jeg peke på noe positivt i dag (for det burde jeg jo gjøre), må det bli Flush. Gode, gode pusen min som satt hos meg hele tiden mens vi var utelåst.

For the times, they are changing

Du vet når du er så trøtt at øynene glir igjen hvis du ikke anstrenger deg for å holde dem åpne?
Sånn har jeg det i dag, og det innebærer at jeg sitter her og myser mot skjermen med rynker i panna.

Jeg har tent lys, og drikker en god kopp te (med honning, faktisk) mens jeg håper på at trøttheten skal gå over. Det hadde jo vært litt greit om jeg orket å lese litt historie før prøven i morgen.

Senere vil jeg gå tur. Det er fint å gå tur.



Kjipt i dag:
- Ikke Frustrerte Fruer
- Dårlig matteprøve
- Trøtt
- Godtesjuk
- Blakk

Fint i dag:
- 5/6 på norsktekst
- Vite at norsktekst ble lest opp for klassen i går
- Pusekatten og kjæresten min
- Kanskje gå tur

Face your fear

Endelig er jeg i gang på ordentlig. Jeg har vært på min første samtaletime i dag, og det gikk noenlunde greit. Det er et helvete å snakke om alt, men det trengs, tror jeg. Spørredama var grei og hyggelig, men da jeg fortalte at jeg var redd for mumien under badekaret, ble hun passe forbausa. Sikkert fordi dette var det første som dukket opp i hodet hennes:"Neei," sa jeg. "Mumie". "Åh," svarte hun, og så fremdeles like forbausa ut. Det var fordi hun så dette:

"Ikke sånn med bandasjer, altså! Sånn innskrumpa, brun, med bare hårtjafser som henger så vidt fast til hodet. Jeg er redd den skal strekke ut armen og gripe meg rundt ankelen."
Hun satt fortsatt og gapet, men nå skjønte hun poenget.
"Ååhh.. En sånn ordentlig som de finner?"

"Ja, en sånn."

I never really gave up on breaking out of this two-star town

Som alltid viser han hvilken fantastisk kjæreste han er, akkurat når det trengs som mest. Er det rart jeg elsker ham?

You weren't there

Kjæresten min er hjemme igjen. Verdens nydeligste og beste kjæreste. Uten ham tror jeg ikke at det hadde gått i det hele tatt. Men han er redd det er hans feil at jeg er som jeg er. Og han er redd andre skal tro det er hans feil. Jeg skjønner at han er redd.

I går hadde vi studieveiledningsdag på skolen. Jeg er fremdeles helt blank, og nå synes jeg nesten det begynner å haste. Vet ikke helt hvorfor, egentlig, for jeg er jo så skolelei at jeg burde ta et friår uansett.

Og så fikk vi vite karakterene våre. Jeg har jo hele tiden følt at jeg har falt helt at lasset dette halvåret, og har massevis av fravær. Både pga reising, og fordi jeg ikke har orka å gå på skolen på de tyngste dagene. Jeg har ikke gjort lekser, og ga opp alle tentamenene. Likevel har jeg bare fått femmere. I amaze myself. (I tillegg til at jeg får dårlig samvittighet over å gjøre det bra uten egentlig å fortjene det. Smarthet er et tveegget sverd.)

Jeg er tom igjen. Tom, dum, slapp, sliten, lat, frekk, you name it. Zombie.

My power, my pleasure, my pain

Jeg har begynt å drømme igjen.
Eller, jeg har begynt å huske drømmene mine, rettere sagt. Den siste tiden har jeg bare sovet drømmeløst, men urolig. Nå er drømmene kaotiske og usammenhengende, men de er der, og de er ikke vonde.


Jeg tror jeg liker å drømme, egentlig. I stedet for å våkne flere ganger hver natt og ha følelsen av at jeg såvidt har lagt meg. Nettene varer lenger med drømmer. Dessverre synes jeg likevel ikke at det har blitt lettere å stå opp. Det er så langt mellom de gode dagene, og når jeg for en gangs skyld har en god dag, er det nesten så jeg får skyldfølelse for at jeg ikke er trist og nedfor.

Men! I dag fikk jeg brev i posten igjen. Jeg har fått time!

What am I supposed to do now?

Travel, men fin helg. Det var fint å gå på byen uten å få sammenbrudd eller bli dårlig, så det er jeg veldig fornøyd med. Det har også blitt vist hvor ekstremt distré jeg er denne helga, noe jeg egentlig har visst hele tiden.

Jeg har det ganske bra nå, selv om det er hardt å stå opp. Jeg trenger motivasjon, men jeg greier bare ikke å finne den noe sted. Ikke blir det bedre av at det er vanskelig å legge seg om kvelden også. Følelsen av å bli forfulgt i sitt eget hjem er ekkel, og selv om jeg vet at frykten min er fullstendig irrasjonell, så vil ikke hjernen min lytte til meg.

Anyways, en gledelig nyhet:
Jeg har fått brev fra psykiatrisenteret, som har konkludert med at jeg har eit rettsleg krav på nødvendig helsehjelp senest 16. mars.

Oh.. Det kribler i magen.

Flawless

Flere timer av denne dagen har gått med til å se tåkete, av den enkle grunn at jeg er for teit til å skjønne at klorallergi ikke går bort, selv om jeg ikke har hatt svømming på noen år.

Derfor har huden i ansiktet mitt kjentes to nummer for liten, og øynene mine har vært knallrøde. Svigermor syntes så synd i meg under middagen at hun fant fram øyeskyllesett til meg. Det hjalp heldigvis litt, men det var likevel litt ubehagelig å dra på turn og være helt susete.

Jeg holdt på å stikke fra svømminga i dag. Følte meg så jævlig uvelkommen der. Kanskje var det bare noe som hodet mitt fant på, men jeg måtte virkelig ta meg selv i nakken for å fullføre timen.

Jeg skal sove. Jeg skal.

Got to face new directions

Dagen i dag startet som mandager flest. Jeg sto opp et kvarter før jeg skulle gå til skolen, og kom selvsagt for sent, som vanlig. Alt var likevel ikke som vanlig. I dag skulle jeg nemlig til legen.

Selv om jeg egentlig hadde mest lyst til å stikke av, og løpe i motsatt retning av legekontoret, kom jeg meg helskinnet fram, med hjertet bankende i brystet. I løpet av den timen som gikk før det ble min tur, rakk jeg å være på randen av angstanfall tre ganger. Og da jeg endelig fikk komme inn kom tårene allerede før jeg kom i gang med å snakke.

Men jeg kom meg igjennom det. Legen var forståelsesfull og veldig snill, og hun ventet til jeg fikk roet meg ned hver gang jeg ble stressa igjen. Jeg scoret høyt på depresjonstesten, har sannsynligvis angst, og fikk henvisning til psykolog nå i først omgang.

Herregud for et fremskritt dette er. Det har tatt så lang tid!

Loosing track of time

Så kom en ny dag, med et nytt nederlag.

Jeg følte meg forpliktet til å dra på fest etter jobb. Diverse bursdagsfeiring og mas gjorde sitt til at jeg valgte å gjøre et forsøk. Utgangspunktet var vel kanskje ikke det beste, åtte timer på jobb tar på. Men man vil ikke sitte alene hjemme på en lørdagskveld, vil man vel?

Uansett, jeg holdt ut en flaske Smirnoff ice, en Prince menthol, og så dro jeg hjem. Jeg har faktisk greid å både jobbe, feste og sitte hjemme på lørdagskvelden. Litt av en prestasjon. Det er bare det at alt sammen føles like forbanna meningsløst, utmattende og tragisk.

Men for å nevne noe som er litt (veldig) positivt, siden det er det jeg skal jobbe med å være:
Bilen min er endelig ferdig lakkert. I morgen skal jeg (forhåpentligvis) i garasjen og ta en titt på den. Har venta lenge, så det blir spennende å se den igjen.

Then nothing adds up

Gårsdagen var overraskende bra. Det at den ble avslutta med en herlig turntrening var heller ikke så ille, for å være helt ærlig.

Når det gjelder dagen i dag, skal jeg heller ikke klage. Jeg kom tidsnok til skolen, var passe engasjert i timene, fortalte sjefen at jeg har mista nøklene mine (og han ble ikke sur!), tok solarium og til slutt en lang dusj. Jeg har til og med spist noenlunde fornuftig i dag.

Men i bakhodet lurer de vonde tankene. Jeg må
gjøre noe hele tiden for at kroppen ikke skal
lammes av den tommeste følelsen som finnes.

Så nå skal jeg koke te, og forsøke meg på matteleksa.

Frozen snow

Jeg kan ikke noe for det - i dag er jeg en smule stolt av meg selv.

Endelig har jeg bestilt legetime. Endelig skal jeg greie å snakke om det. Jeg har i alle fall fått en sjanse til å gjøre det, og er mye mer innstilt på å få det til enn jeg var før.

Men gjett hva; jeg greide ikke å ringe.
I stedet kjørte Martin meg til legekontoret i siste liten, fem minutter etter at de egentlig stenger. Jeg gikk inn alene, trakk kølapp, og oppdaget at venterommet var fullt av folk jeg kjenner. Pulsen steg med en gang, men jeg gikk likevel bort til luka, der gardinene var trukket for. "Jeg tror de har stengt," kom det knirkende fra en gammel dame i et hjørne.

Jeg ble om mulig enda mer nervøs, men bestemte meg for at jeg ikke kunne gi opp når jeg først var kommet så langt, så jeg drista meg til å banke på glasset i luka. Og jammen dukket det ikke frem et grettent, rynkete tryne fra bak gardina. "Eeh, jeg skulle hatt en legetime.." stammet jeg frem, og dama gryntet tilbake. Før jeg visste ordet av det sto jeg med en timelapp i hånda.

Neste mandag skjer det!

True colors

(www.jeanettsoreide.blogg.no)

Det burde ikke være så vanskelig å ta en telefon. Det er jo bare ord, og kanskje kommer de ikke en gang til å spørre om hvorfor jeg vil ha time. Men jeg tenker på det hele tiden. Er på nippet til å slå nummeret, og så går det ikke likevel.

Skoledagen i dag var så som så. Hadde jo ikke så mange timer, og så var jeg dessuten flink til å lese norskleksa. Likevel; det var et lite nederlag å begynne å gråte fordi biologilæreren spurte om jeg hadde mye å stri med for tida. Det tok bare et halvt sekund, og vips var halsen full av gråt, selv om han ikke mente noe med å spørre om det.

You think you're loving, but I want to be free

Jeg må slutte å utsette alt til siste liten. Denne gangen har jeg greid det igjen, og jeg aner ikke hvordan jeg skal rekke å skrive tre rapporter i kveld. Ikke det at det ikke hadde hjulpet om jeg faktisk konsentrerte meg om å gjøre det da, men jeg har nesten gitt opp. (Ja, bare nesten, det må jo gjøres uansett.)

I tillegg er jeg sulten. Eller ikke sulten. Det er vel kanskje mest sånn at jeg føler at jeg burde være sulten. Men jeg er ikke sulten, egentlig. Jeg har ikke spist i dag, og det plager meg. Og samtidig plager det meg ikke så veldig. Ikke nok til at jeg orker å lage mat, i alle fall.

Det at jeg har måttet tilbringe de tre siste feriedagene på jobb har delvis tatt fra meg hele ferieavslappetheten, om det er noe som heter det. I morgen er det skole, og jeg er ikke klar. Dessuten betyr hverdagen at legekontoret er åpent. Og det betyr.. vel.. at jeg må få det til.

Hooked on a feeling

Jeg sitter her med en merkelig følelse. Det er som en blanding av hat, dårlig samvittighet, frustrasjon, sinne, sorg og likegyldighet.

Og på samme tid føler jeg meg tom. Jeg aner ikke hva jeg skal eller kan gjøre, og jeg sitter her og stirrer tomt på dataskjermen.

Jeg kan nesten ikke huske sist jeg hadde så forbanna lyst til å skade meg selv. Det klør i fingrene etter å gjøre NOE. Ved å skrive på tastaturet kan jeg tvinge fingrene til ikke å borre seg inn i huden.

Men ikke en gang tårene kommer. Jeg har så lyst til å gråte og få ut alt, men samtidig har jeg ingenting å kvitte meg med. Det føles så inderlig håpløst, alt sammen.

Og jeg som ville bli frisk. Idag vil jeg bli ingenting.

Forgive me

Nytt år- nye muligheter. Er det ikke det de sier?
Jeg skal prøve å gi meg selv en ny start.