Jeg kan ikke noe for det - i dag er jeg en smule stolt av meg selv.
Endelig har jeg bestilt legetime. Endelig skal jeg greie å snakke om det. Jeg har i alle fall fått en sjanse til å gjøre det, og er mye mer innstilt på å få det til enn jeg var før.
Men gjett hva; jeg greide ikke å ringe.
I stedet kjørte Martin meg til legekontoret i siste liten, fem minutter etter at de egentlig stenger. Jeg gikk inn alene, trakk kølapp, og oppdaget at venterommet var fullt av folk jeg kjenner. Pulsen steg med en gang, men jeg gikk likevel bort til luka, der gardinene var trukket for. "Jeg tror de har stengt," kom det knirkende fra en gammel dame i et hjørne.
Jeg ble om mulig enda mer nervøs, men bestemte meg for at jeg ikke kunne gi opp når jeg først var kommet så langt, så jeg drista meg til å banke på glasset i luka. Og jammen dukket det ikke frem et grettent, rynkete tryne fra bak gardina. "Eeh, jeg skulle hatt en legetime.." stammet jeg frem, og dama gryntet tilbake. Før jeg visste ordet av det sto jeg med en timelapp i hånda.
Neste mandag skjer det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar